Aftenposten mener: Et oppgjør tvinger seg frem i Tysfjord
Fortielse, taushet og fornektelse ser ut til å ha vært et foruroligende mønster i overgrepssakene i Tysfjord.
Gjennom et grundig reportasjearbeid har VG fått kjennskap til 47 historier fra kvinner og menn som hevder å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep i barne- og ungdomsårene.
Flere titalls personer pekes ut som overgripere. Bare et fåtall er straffedømt.
Mange av dem som nå står frem, retter harde anklager mot Tysfjord kommune. En kvinne i 30-årene saksøker kommunen for brudd på skadeerstatningsloven. Hun krever flere millioner kroner i erstatning.
Kommunens innrømmelse kommer for sent
Det kommer med andre ord etterspill i rettsapparatet. Likefullt vedgår et samstemt formannskap at kommunen selv ikke makter å håndtere alle overgrepssakene. For at ofrene skal få den hjelpen de trenger, mener kommunen det er nødvendig med bistand fra fagmiljøer utenfra.
Dette er en erkjennelse som kommer altfor sent. Det som gjør saken så spesiell, er at det også tidligere er blitt rettet et kraftig søkelys mot overgrep i Tysfjord-samfunnet.
Et foreldrepar skrev i 2007 brev til daværende statsminister Jens Stoltenberg og ba om regjeringens hjelp til å få stanset seksuelt misbruk av barn og unge i kommunen.
Flere tunge fagmiljøer tibød bistand, blant annet "Regionalt ressurssenter for vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging". Men den daværende ledelsen i Tysfjord skal ha vært avvisende og antydet at påstandene om overgrep var overdrivelser.
Aldri noen unnskyldning
Takket være dem som nå har stått frem med sin historie i VG, rettes det et avslørende søkelys mot det som omtales som en overgrepskultur i lukkede miljøer.
Tysfjord med ca 2000 innbyggere har et kraftig innslag av samisk befolkning. I tillegg står den læstadianske menigheten sterkt.
Kommunen har altså to grupper som ofte har opplevd å bli mistrodd og på ulikt vis definerer seg i motsetning til majoritetssamfunnet. Internt samhold og skepsis til et hjelpeapparat som representerte "de andre" slår dobbelt ut, påpeker enkelte fagfolk.
Slike forhold kan bidra til å forklare hvorfor det kan ha utviklet seg en ukultur, der barn og unges seksuelle integritet ikke respekteres.
Men opplevelsen av selv å tilhøre en krenket minoritet kan aldri bli en unnskyldning for eventuelle overgrep.
Ofrene er i verste fall blitt utsatt for et dobbelt svik. Først av gjerningspersonen, deretter av et lokalsamfunn som ikke tok dem på alvor eller evnet å hjelpe. Nå må kortene på bordet.
Predikanter tildeles en for stor rolle
Et særlig søkelys er rettet mot den læstadianske menigheten i Tysfjord. I trossamfunnets retningslinjer gis predikantene en sentral rolle for å bringe på rene om mistanke om overgrep er berettiget eller ikke. Mye overlates til predikantene og deres vurderinger.
Opplegget er sikkert velment, men risikabelt. Det kan legge til rette for en taushetskultur der hensynet til menigheten og øvrighetspersoners eget omdømme veier tyngre enn hensynet til ofrene. Et slikt ønske om å beskytte sine egne har vært en gjenganger i alle overgrepsskandalene som har rystet den katolske kirke.
Mistanke om alvorlige lovbrudd er ikke en privatsak som skal håndteres av privatpersoner eller trossamfunn. I en rettsstat er det politiet som etterforsker mulig kriminalitet. Ingen andre.
