ER DET GREIT Å BRUKE GPS til å holde under oppsyn demente som ikke kan gjøre rede for seg selv? I så fall — hvem skal ta avgjørelsen om at slik teknologi skal tas i bruk? Helseminister Jonas Gahr Støre (Ap) varsler en lovendring som åpner for å bruke GPS i eldreomsorgen.
Man kan tenke seg at en sterk, men dement pasient vil gå på tur alene. Er hun utstyrt med GPS, kan personalet på sykehjemmet til enhver tid se hvor beboeren er. Men så ser man at hun har befunnet seg på samme sted ganske lenge. Sitter hun på en benk og gleder seg over solen? Eller har hun falt, og ligger hjelpeløs et sted der ingen kan se henne? I så fall kan den elektroniske sporingen bidra til at hun ikke blir liggende natten over. Men en GPS kunne ikke forhindre at hun falt, at hun ble liggende, at hun var redd. Det kunne bare et annet menneske forhindret.
ELEKTRONISKE HJELPEMIDLER er uvurderlige så lenge de er nettopp det - hjelpemidler. Men de må ikke brukes som erstatning for menneskelig omsorg. Forutsetningen for å ta i bruk slik teknologi, må være at det skal gjøre livet bedre for beboerne. Men personalmangelen ved mange av dagens sykehjem kan fort føre til at GPS i stedet brukes for å bøte på mangelen på personale som kan følge eldre på tur. I stedet for omsorg kan beboere bli utsatt for en teknologisk lettvinthet. Og her er vi ved svakheten i helseministerens forslag. Det forutsetter en kvalitet på eldreomsorgen som vi ikke har i dag, og som vi kanskje heller aldri vil oppnå.
Datatilsynet har påpekt at opplysninger som samles ved elektronisk sporing, ikke må brukes til noen andre formål enn å øke brukerens livskvalitet. Det er en helt nødvendig presisering. For, som Datatilsynet nevner, det har underveis i diskusjonen om velferdsteknologi vært foreslått både at det kan avhjelpe kommuneøkonomien (hjemmehjelpen kan sjekke om pasienten er hjemme eller ikke og unngår bomtur) og kan være et diagnoseverktøy (legen kan kartlegge pasientens bevegelsesmønster).
HELSEMINISTEREN FORESLÅR også at når eldre selv ikke er i stand til å gi informert samtykke, er det helsepersonell som skal avgjøre om man kan bruke sporingsteknologi. Det kan gi et presset personale stor makt over pasientene. Både i sykehjemmene og i hjemmetjenesten hersker det mangel på tid, og det vil lette presset på personalet å slippe en dement pasient ut av døren utstyrt med en GPS i stedet for med en turkamerat. Helseministeren argumenterer med at GPS vil gi pasienten større frihet. Det er riktig at demente kan savne frihet. Men oftere hører vi pasienter lengte etter menneskelig nærvær og omsorg.
Hva skal man gjøre hvis hverken pårørende eller helsevesen har kapasitet til å følge opp aktive demente pasienter?
VELFERDSTEKNOLOGI er fremdeles et relativt nytt begrep. Det er et gode så lenge det begrenser seg til å øke nettopp velferden , uten å øke overvåkingen eller kontrollen. God bruk forutsetter at både politikerne som vedtar at teknologien skal tas i bruk, og helsemyndighetene som bestiller den, sørger for skreddersydde løsninger. Skal pasienter utstyres med GPS, må vi i det minste forutsette at teknologien som brukes lagrer så få data som overhodet mulig.