Aftenposten mener: Venezuelas tragedie fortsetter
Fullstendig som ventet ble Nicolás Maduro valgt til president i Venezuela søndag. Den sittende presidenten har gjort alt han kan for å bygge ned landets demokratiske institusjoner og slik lagt veien åpen for sin egen valgseier. Mannen, som overtok etter mange års vanstyre under venstrepopulisten Hugo Chávez, har ikke lykkes i så mye annet enn å konsolidere egen makt. Han har sviktet fullstendig i hovedoppgaven: å løse problemer for sin egen befolkning, å lede dem ut av et nesten ubegripelig uføre.
Det eneste lyspunktet ved dette valget er at regimet synes å være tilnærmet ærlig i sin rapportering av valgoppslutningen, som er historisk lav. Det er et åpenbart tegn på en desillusjonert befolkning.
Venezuela er ikke alene om å streve med selv de mest fundamentale demokratiske verdier. Det er heller ikke alene om å slite med en økonomisk krise. Men det er oppsiktsvekkende at et land som hadde en sterk økonomi, som hadde demokratiske institusjoner som fungerte noenlunde, har klart å gå i oppløsning så raskt. For det er det som har skjedd. Chavez’ økonomiske eksperimenter og trinnvise nedbygging av demokratiet ga fart til det som må være en av vår tids raskest ekspanderende menneskeskapte katastrofer. Maduro har gjort lite annet enn å forsterke de negative utviklingstrekkene fra Chavez’ presidentperiode. Det er ingenting som tilsier at Maduro har noen svar på problemene med sult, galopperende kriminalitet, ukontrollert prisstigning, migrasjon og hjerneflukt til naboland og sviktende offentlige tjenester.
Slik er Venezuela, som fra før slet med både korrupsjon og store forskjeller, nå blitt et land der vi snart knapt kan snakke om forskjeller lenger – stadig flere får en like elendig tilværelse, der de sliter med å dekke de mest basale behov.
Tilfellet Venezuela er unikt, men minner også om hvilke mekanismer som kan føre et land inn i en farlig spiral, urovekkende raskt. Det starter gjerne med en demokratisk valgt leder. Så begynner den demokratisk valgte lederen, under dekke av populistiske og kjappe løfter, å bygge ned begrensningene for egen makt. Høyesterett svekkes, opposisjonens muligheter for å utfordre begrenses, mediene utsettes for press og sensur. Utfordres lederen på sin evne til å svare på befolkningens problemer, peker han utenfor eget land. Det finnes alltid noen der ute som kan få skylden. Verktøyene er kjente fra autoritære regimer.
Utviklingen i Venezuela minner om at det tar lang tid å bygge opp et motstandsdyktig demokrati. Er ikke motstandsdyktigheten på plass, tar det forstemmende kort tid å rive det ned. Legg til en direkte skadelig økonomisk politikk, og vi får Venezuela.
