Leder

Aftenposten mener: En utfordring til samtlige partier

Produktivitetskommisjonen har gitt Norge en diagnose. Behandlingen krever politikere med åpne sinn og få kjepphester.

Leder
Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Aftenpostens syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.
Finansminister Siv JEnsen (Frp) håper den ferske rapporten om Norges økonomi vil føre til debatt om endringer.

TIRSDAG mottok finansminister Siv Jensen (Frp) den første rapporten fra Produktivitetskommisjonen. Hun håper den vil utløse diskusjoner preget av åpenhet for endringer, fremfor skepsis mot et hvert endringsforslag. Det er lett å dele Jensens håp. Kommisjonens arbeid fortjener dessuten langt mer enn diskusjoner.

Ingen politiske partier eller organisasjoner kan melde seg ut av denne debatten ved å vise til vedtatte partiprogram

Ingen politiske partier eller organisasjoner kan melde seg ut av denne debatten ved å vise til vedtatte partiprogram. Til det er utfordringene for store og viktige.

KOMMISJONSLEDER Jørn Rattsø har fått et tydelig mandat. Han og de øvrige ni medlemmene i kommisjonen skal kartlegge årsakene til at veksten i produktiviteten i Norge har avtatt. Videre skal arbeidsgruppen foreslå endringer som kan øke veksten igjen. Det sier seg selv at arbeidet er svært omfattende, og vil angå mange samfunnsområder.

Kommisjonen slår fast at fallet i produktivitetsvekst ikke er særnorsk. Land vi sammenligner oss med har opplevd det samme.

Det særnorske ligger i behovet for å erstatte vekstmotoren som petroleumssektoren har utgjort.

Vi skal utvikle nye vekstnæringer og få økt vekst i eksisterende næringer. Parallelt med det må vi øke produktiviteten i offentlig sektor, og sikre at penger og ressurser blir brukt målrettet og effektivt også der.

KOMMISJONEN leverte en diagnose tirsdag, og den inneholdt kjente problemstillinger.

Tross Norges omfangsrike ressursbruk på utdanningsfeltet, er resultatene middelmådige på alle nivå.

Tross Norges omfangsrike ressursbruk på utdanningsfeltet, er resultatene middelmådige på alle nivå. På toppen av det hele ligger vi kun middels an på oversikter over innovasjon og nyetableringer. Samferdselsprosjektene bærer preg av mangel på samfunnsøkonomisk nytte, og preges tilsvarende av kompromisser mellom ulike særinteresser. Politiske beslutningsprosesser mangler for ofte en avveining mellom kostnad og nytte, og for mange store prosjekter lider av dårlig styring og kostnadskontroll. Alt stikkord som bidrar til å forklare fallende produktivitetsvekst.

BÅDE DIAGNOSEN og antydningene til svar på problemene plasserer kommisjonens arbeid midt i en rekke politiske konfliktområder. Heldigvis, hvis ikke hadde kommisjonen sannsynligvis befattet seg med uvesentligheter. Fagfolkene i kommisjonen kan fri seg fra politikken, og bare servere analyser, forklaringer og anbefalinger.

Det er og blir politikernes oppgave å ta med seg innsikten videre, inn i praktisk politikk .

Og selv om noen nok skulle ønske det, er ikke fag og politikk to sider av samme sak. Politikerne skal veie interesser i et mangfoldig samfunn mot hverandre, og vil tidvis ende opp med løsninger som er politisk gode, med samfunnsøkonomisk på jordet.

Likevel, det lover godt at kommisjonen er så konkret i noen av diagnosene. Ta for eksempel utdanningsområdet, som – i følge kommisjonen – preges mer av kvantitet enn av kvalitet. Symptomatisk nok rykket for eksempel KrF tidlig ut og støttet kommisjonens arbeid, men gjentok behovet for flere lærere per elev. Kommisjonen spør imidlertid om flere lærere er svaret, og peker på at kommunene i liten grad utfordres nok som skoleeiere og ansvarlige for skoleledelse.

DE ENORME variasjonene i resultater mellom kommunene, variasjoner som får lov til å eksistere år etter år, og som ikke kan forklares med ulik lærertetthet, bekrefter at problemet er undervurdert.

Eksempelet illustrerer behovet for å møte kommisjonens utfordringer med åpne sinn og partiprogram som tåler revisjon.

Les mer om

  1. Ledelse