Aftenposten mener: Rolig nå, Jensen!

«Det må komme en avklaring i 2020.»

Finansminister Siv Jensen er kraftig lei av de internasjonale teknologiselskapenes manglende vilje til å betale skatt. Men nå begynner hun å gå trett av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) også.

I Klassekampen mandag gjorde hun det klart at hun fortsatt håper at OECD får på plass et internasjonalt avtaleverk, men at hun vil vurdere særnorske skattetiltak dersom det ikke skjer i løpet av 2020.

Bakteppet er at både Norges skattelover og internasjonale skattesamarbeidsordninger bygger på at selskapene er fysisk til stede med bygninger, utstyr og folk i markedene de opererer i. De internasjonale teknologikjempene er ikke avhengige av det. De kan selge annonser til norske annonsører fra hvor som helst i verden. Dermed kan teknologikjempene kombinere ulike lands skattesystemer for å styre inntektene til land der de nærmest ikke skatter i det hele tatt. Det gjør de også.

OECD har kommet langt i arbeidet med å utforme en internasjonal avtale som beregner skatt ut fra hvor mye konsumentrettede virksomheter selger i markedene der kundene deres er.

Før jul fikk prosessen imidlertid et skudd for baugen, da USAs finansminister, Steven Mnuchin, varslet at han ønsket «safe havens», eller (litt forenklet) gjøre det frivillig for amerikanske selskaper å underkaste seg det kommende regelverket. Det sår tvil om hvorvidt USA er en pålitelig partner i OECD-arbeidet.

En annen bekymring er at avtaleverket vil bli omfattende og komplisert. Da vil det bli vanskelig for både selskapene og land uten store skatteadministrasjoner å følge det.

Alternativet er, som finansministeren antyder, nye, særnorske skatteregler. Det er ingenting i veien for å innføre det. Frankrike, Italia, Tyrkia og Østerrike er blant dem som har gjort det. Men det er ikke helt risikofritt.

Frankrike ble straffet med ekstra amerikansk toll på franske viner og oster. Norge risikerer åpenbart noe lignende. Den kniven sitter løst i sliren hos amerikanske myndigheter for tiden.

Det ironiske er at alle parter egentlig ønsker seg en avtale. For selskapene er det en ulempe å måtte bruke store ressurser på å tolke og overholde mange ulike nasjoners skatteregler. For nasjonene er det en ulempe å stå alene. Men det er krevende å komme frem til en avtale som både selskapene og nasjonene de opererer i, kan være halvfornøyde med.

Det er lett å forstå at Jensen mister tålmodigheten. Men hun må ikke samtidig miste målet av syne.