Aftenposten mener: Idrettstinget har et stort ansvar
Snakker man om idrett i generelle termer, sitter klisjeene løst. Idretten er en folkebevegelse. Den styrker folkehelsen, skaper samhold og dyrker sunt konkurranseinstinkt. Den skaper toppidrettsutøverne, som skaper opplevelser for tilskuere og henter hjem medaljer.
Alt dette er dessuten sant. De 166 stemmeberettigede fra alle særforbundene og kretsene som er samlet til idrettstinget på Lillehammer denne helgen, representerer noe viktig i det norske samfunnet.
En annen klisjé, som dessverre heller ikke er uten grunnlag, går ut på at idrettsbevegelsen noe for ofte frembringer ledere – gjerne menn – med enorme selvbilder og tilsvarende lave terskler for å ta seg til rette.
De siste årene har Norges idrettsforbund (NIF) vært i søkelyset for en ukultur med dyre hotellsuiter og overdådige middager. En av idrettstingets viktigste oppgaver denne helgen blir å gi et kraftfullt bidrag til å gjenreise tilliten.
Har Tvedt gjort nok?
Sittende idrettspresident Tom Tvedt, tidligere landslagsspiller i håndball, er blitt et symbol på saken. Man kan alltids diskutere både hvor mye av ukulturen han hadde et direkte ansvar for, og hvor godt han har prestert i arbeidet med å rydde opp.
Tilliten til Tvedt var i alle fall såpass svekket at han ble vraket av valgkomiteen, som har innstilt Sven Mollekleiv til vervet som president. Den tidligere lederen av Norges Røde Kors skal være favoritt foran søndagens valg på Lillehammer, selv om Tvedt kjemper for gjenvalg, mens Berit Kjøll er en tredje kandidat.
De vil alle styre norsk idrett de fire neste årene. Slik skal de løse ett av de største problemene.
Penger i sort sluk
Tvedt har nå støtte fra Svømmeforbundet, mens Kjøll er Håndballforbundets kandidat.
Idrettsbevegelsen har flere utfordringer enn denne. Som mange andre store organisasjoner sliter den med å tilpasse seg teknologisk til en ny tid. Digitaliseringsprosessen er blitt et kostnadssluk som stjeler ressurser fra viktige aktiviteter.
Kampen for stabile rammevilkår er også sentral. Enerettsmodellen – i praksis Norsk Tippings monopol – i spillpolitikken er under press. Skal idretten komme trygt gjennom dette, trengs en dyktig ledelse – med politisk tillit.
Klasseskille i breddeidretten
Det siste avhenger ikke bare av opprydding etter den nevnte ukulturen, men også av det faktum at breddeidretten sliter med kostnadspress. NIFs motto er «idrettsglede for alle», men det er ikke noe nytt at et økende antall foreldre sliter med å betale klubbmedlemskap, turer og utstyr for sine barn.
Er det mulig å skaffe nok penger til toppidretten uten at det går ut over breddeidretten? Klarer idrettslederne å stoppe strømmen av penger inn i ulike svarte hull? De 166 på Lillehammer har nok å ta tak i.
