Aftenposten mener: Ikke alle skal tenke på terror

Etter terrorangrepet i Manchester fortsetter diskusjonen om hvordan vi som samfunn skal forholde oss til terror. Ytterpunktene er der. Vi innbyggere kan, selv om det er vanskelig, se for oss at så å si ingen bryr seg. Vi blir så flinke til å leve videre at vi knapt reagerer på angrepene. Trafikkulykkeparallellen blir nærliggende: Det er ille for dem det rammer, men angår strengt tatt ikke de fleste av oss.

Skulle vi komme dit, vil det påvirke politikernes vilje og evne til å prioritere antiterrorarbeid. Det vil bli regnet som mindre viktig, og terroren vil få eksistere friere, lengre.

Den andre ytterligheten er at alle tenker på terror store deler av tiden. Da vil det i stor grad påvirke store og små valg innbyggerne gjør i hverdagen. Så å si ingen vil delta i 17.maitog, eller i andre større forsamlinger. Folk vil bli redde for å reise, for å leve vanlige liv. Kanskje vil terror bli så altoverskyggende at det overdøver de fleste andre saker for politikerne. I verste fall tyr de til overilte tiltak som begrenser livene våre enda mer. Eller det skaper grobunn for politikere med lettvinte svar på komplekse problemer, noe som vil forlenge problemet.

I dag befinner vi oss et sted midt mellom ytterlighetene. De siste angrepene har vist at innbyggerne i landene som rammes, går tilbake til normalen stadig raskere. Vi som ikke rammes direkte, gjør det samme. Det er noe sunt og dypt menneskelig med den britiske «keep calm, and carry on»-holdningen. En slik holdning utelukker ikke sterk empati, raseri og støttemarkeringer når terroren rammer. Men den utgjør også en ramme for å fortsette, og ikke la oss stoppe av terrorister som har som mål å rasere vår måte å leve på.

På politiker- og myndighetsnivå befinner vi oss også et sted mellom ytterlighetene, i hvert fall i Norge. Miljøer som kan utvikle seg til å bli farlige, oppdages relativt raskt, overvåkes og blir forsøkt bremset. Selvsagt er det mye mer som kan gjøres, ikke minst med antiradikalisering, men mye godt gjøres allerede. Vi har nødvendige diskusjoner om beredskap og sikkerhet, men de blir ikke så altoverskyggende at alt annet må vike. 17.maifeiringen i Oslo ble egentlig et godt eksempel. Ja, mange kjente på frykt for det som kunne ramme, men de trosset frykten. Politiet på sin side tok situasjonen alvorlig nok til at det blant annet ble satt opp sperringer på strategiske steder. Oppgavefordelingen mellom innbyggere og myndigheter fungerte.

Det er bra for folk at myndighetene påtar seg å bære de store terrorbekymringene, mens innbyggerne fortsetter å leve frie liv.

Begge deler styrker vårt samfunn.