Leder

Aftenposten mener: Bosettingene er ikke i Israels interesse

  • Aftenposten Redaksjon
afp000879605-7HsLJtXX2T.jpg
Leder
Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Aftenpostens syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

TILBAKESLAGENE i arbeidet for fred mellom israelere og palestinere kan knapt symboliseres tydeligere enn ved de israelske bosettingene som sprer seg på den okkuperte Vestbredden. Byggingen fortsetter med ubønnhørlig kraft, som om den var styrt av en naturlov.

Slik er det selvsagt ikke. Det dreier seg om en bevisst politikk fra israelsk side, en villet handling som tar sikte på å etablere et omfattende nærvær med så dype røtter at det ikke lar seg fjerne.

OSLOAVTALEN fra 1993 ga palestinerne begrenset selvstyre på Vestbredden og Gazastripen. Håpet var at dette skulle bli innledningen til en prosess mot to uavhengige stater, Israel og Palestina, som levde i fred side om side.

Håpet er avløst av bitter skuffelse, og det krever en optimisme på grensen til ønsketenkning å tro at det kommer et gjennombrudd i nær fremtid. Likevel er det nødvendig å forsøke.

TALLENES TALE er urovekkende: Siden 1993 er det blitt nesten fire ganger så mange israelske bosettere på Vestbredden, en økning fra omkring 100 000 til 380 000. I samme tidsrom har tallet på israelere bosatt i det palestinske Øst-Jerusalem steget fra omkring 150 000 til 200 000.

Utviklingen er forlengst kommet så langt at et kart over Vestbredden ser ut som et lappeteppe. To parallelle samfunn lever adskilt på samme område. Avstanden mellom menneskene er stor, selv om distansen i kilometer er svært kort. For mange palestinere er det en tilstand som de har lært seg å leve med, men ingen bør være i tvil om at forholdene er en evig kilde til misnøye og radikalisering. Mange israelere foretrekker å skyve slike ubehagelige kjensgjerninger til side. Prisen for det kan bli høy.

STATSMINISTER Benjamin Netanyahu sa like før det israelske valget 17. mars at en palestinsk stat ikke kommer på tale så lenge han har regjeringsmakt. Uttalelsen slo godt an på høyrefløyen og skaffet trolig et stort tilskudd av stemmer til statsministerens Likud-parti.

Netanyahus uttalelse viser imidlertid noe som er langt mer alvorlig og dyptgripende enn stemmefiske i en opphetet valginnspurt: Mange israelere ser ikke en palestinsk stat som ønskelig – i hvert ikke som noen presserende oppgave. Dermed kan også bosettingspolitikken fortsette.

Israel har nå sin mest høyreorienterte og minst forhandlingsvillige regjering på lang tid. Men ingen bør ha illusjoner om at alt ville vært enkelt og problemfritt dersom opposisjonslederen Isaac Herzog fra Sionistalliansen hadde vært statsminister.

BOSETTINGENE er blitt så omfattende, og interessene som støtter dem så sterke, at en regjering med snaut flertall i nasjonalforsamlingen Knesset ville få store problemer med å gjennomføre en kursendring, hvor påkrevet den enn måtte være.

Den dagen forhandlinger kommer i gang, vil det bli behov for komplisert kjøpslåing der noen bosettinger avvikles, mens andre bevares i bytte med land andre steder. Det vil kreve et bredt nasjonalt forlik i Israel å få aksept for en slik prosess.

Flere land bruker nå anerkjennelse av en palestinsk stat som et middel for å presse Netanyahu til forhandlingsbordet. Det er tragisk at Israel har en ledelse som ikke vil innse at den fører en politikk i strid med landets langsiktige interesser.

Les mer om

  1. Ledelse
  2. Israel