Aftenposten mener: Handlingsregel i spill

Regjeringen må legge en plan for hvordan oljepengebruken kan reduseres.

Sentralbanksjef Øystein Olsen foreslo allerede i 2012 å stramme inn handlingsregelen fra fire til tre prosent. Han ble avvist, men møter større forståelse nå. Både Venstre og KrF går inn for å flytte krittstreken fra fire til tre prosent, i følge Dagens Næringsliv. Det er ikke rart.

Handlingsregelen er en av de viktigste politiske beslutningene i nyere tid. Regelen er hovedforklaringen på at Norge, som et av få land, har klart å fase inn en oljeformue i økonomien på fornuftig vis. Andre land som har opplevd tilsvarende vekst i inntektene, har opplevd langt større problemer enn Norge, og rask innfasing av penger har vært forklaringen.

Delegasjoner fra andre land besøker Norge for å lære om handlingsregelen, og dens rolle i norsk politikk. Lojaliteten til regelen har vært oppsiktsvekkede sterk, noe som har sikret at oljeformuen ikke er blitt tappet, men har fått fortsette å vokse til glede for fremtidige generasjoner.

Handlingsregelen slår fast at uttaket fra fondet ikke skal overskride fire prosent av verdien. Forutsetningen er da en realavkastning på minst fire prosent. Med dagens lave renter er det urealistisk å forvente en slik avkastning. Men det er også nærmest utenkelig å se for seg et uttak av formuen på opp mot fire prosent. Summen av 3,9 prosent av en så betydelig formue ville eksempelvis gjort stor skade i norsk økonomi.

Så mye bruker heller ikke dagens regjering, men den bruker likevel for mye. Selv før arbeidsledigheten begynte å vokse og omstillingsfarten økte, brukte Regjeringen for mye oljepenger. Fondet er så stort, at bare et par prosents uttak innebærer et solid bidrag til statsbudsjettet. I verste fall kan for stor oljepengebruk både stå i veien for en nødvendig omstilling og tappe formuen for mye.

Da daværende statsminister Jens Stoltenberg avviste å endre handlingsregelen, var det ikke fordi han mente at uttaket fra fondet burde ligge på fire prosent til evig tid. Det var fordi han fryktet at en endring kunne bli forløper til nye endringer, som i sin tur ville undergrave regelens styrke: det evige ved den.

Det er en frykt det er lett å sympatisere med. Viktigere enn å endre regelen er det å løfte opp igjen konklusjonene fra Thøgersen-utvalget, som nettopp skulle se på bærekraften i oljepengebruken. Anbefalingen om å bremse uttakene fra fondet for å sikre langsiktigheten, står seg godt, men synes ikke å eksistere i noen debatter. Det nytter ikke å flytte krittstreken hvis det som skjer innenfor streken ikke er bærekraftig.