Økte strafferammer redder ikke barn
Vold og overgrep mot barn har i mange år vært straffet for mildt. Men etter straffeskjerpelsene som ble vedtatt i 2010 er det domstolene, ikke lovgiver, som nå har initiativet. Stortingets viktigste oppgave handler om bedre forebygging, ikke enda strengere strafferammer.
For lave straffer i mange år
Med utgangspunkt i en overgrepssak fra 2009 fortalte Aftenposten mandag at fengselsstraffen for å drukne en hund er kortere enn for overgrep mot en mindreårig.
Saken er ikke unik.
Nylig gikk NRK igjennom 21 rettskraftige dommer fra de siste fjorten årene hvor det er begått overgrep eller vold mot barn.
Gjennomsnittsstraffen for å mishandle et spedbarn til døde var i overkant av fem års fengsel. Vold fra foreldre som fører til varige skader ble ikke straffet, i gjennomsnitt, med mer enn 15 måneders fengsel.
Det er lavt – for lavt.
Det gjenspeiler ikke hvor store skadevirkninger vold og overgrep mot barn faktisk har. Det sender et signal til samfunnet om at denne typen alvorlig kriminalitet ikke er så nøye.
Riktig i 2010 å øke strafferammene
Derfor var det riktig av Stortinget å skjerpe en rekke straffebestemmelser i 2010. I gjennomsnitt ble strafferammene økt med tredve prosent og i noen tilfeller doblet. Stortinget hevet også minstestraffen for enkelte voldsforbrytelser, som voldtekt. Og Stortinget gikk til det uvanlige skritt å gripe inn i domstolenes frihet ved å gi retningslinjer for hva som skal utgjøre et normalt straffenivå i voldssaker.
De fleste av dommene som nå omtales, hvor straffen for vold mot barn virker urimelig lav, er fra perioden før disse endringene i straffeloven trådte i kraft.
Det påhviler domstolene et stort ansvar for å endre praksis slik at Stortingets klare signaler om et høyere straffenivå for vold og overgrep mot barn, følges opp.
Påtalemyndigheten spiller også en viktig rolle. De må nedlegge påstand om straff i voldssaker hvor barn er involvert, i tråd med Stortingets vedtak.
Forebygging viktigst for Stortinget
Stortinget bør på sin side holde seg i ro.
Det er ikke enda strengere strafferammer som nå er mangelvare. E t storting som griper enda mer direkte inn i straffeutmålingen, trår også lett feil.
Faren er stor for at domstolene da påtvinges regler som gir urimelige utslag. Det er, for eksempel, grunn til å være bekymret over at minstestraffen for voldtekt, som i 2010 ble økt fra to til tre år, allerede rammer de minst alvorlige tilfellene av såkalte sovevoldtekter altfor hardt.
Dessuten har Stortinget viktigere oppgaver på sitt bord.
Det er enkelt å markere sin avsky ved å vedta enda strengere strafferammer , slik for eksempel Frp gikk til valg på i 2013. Men det viktigste Stortinget nå kan gjøre handler ikke om straff, men om å bedre forebyggingen av vold mot barn.
Forslag fra KrF fortjener støtte
Justiskomiteen behandler nå et representantforslag fra KrF som retter seg nettopp mot dette. Noen av stikkordene er mer ressurser til skolehelsetjenesten, bedre overgrepskompetanse på sykehusene, utbygging av familieverntilbudet og mer hjelp til voldsutøvere som vil slutte å slå. Tiltakene skal skje innenfor rammene av en flerårig opptrappingsplan.
En åpen høring på Stortinget 5. mars viste bred støtte til forslaget.
Regjeringspartiene Høyre og Frp, som har vært avventende, bør sørge for at dette forslaget vedtas med et bredest mulig flertall i Stortinget.
