Norsk uhjelp og politikken
Itakt med sin utvikling til å bli en av våre mest utfordrende og velformulerte samfunnskritikere har professor Terje Tvedt ved Universitetet i Bergen nå levert en kritisk beskrivelse av den politiske tenkning og den politiske modell som driver den norske hjelpeinnsatsen i fattige land. Han kaller dette "det sørpolitiske prosjektet". I sitt nye verk bygger han videre på sine mer essay-pregede hovedtanker i en bok han kom med i fjor: "Verdensbilder og selvbilder. En humanitær stormakts intellektuelle historie." Her tok han sitt utgangspunkt i nyere norsk skjønnlitteratur, spesielt bøker av Jan Kjærstad og Dag Solstad. I det mer historisk orienterte bidraget om hjelpeinnsatsen synes det også å være Kjærstad-figuren Jonas Wergelands motto "Å tenke stort" som ligger til grunn for noen av hans vurderinger og konklusjoner.Det er tenkt stort, ifølge Tvedt. Hjelpearbeidet — og det er noe nær samstemmighet om det - har som et av sine siktepunkter å gjøre Norge til, eller befeste landets stilling som, en humanitær stormakt. Han hevder også at denne innsatsen langt på vei er blitt et tabuområde som er hevet ikke bare over kritikk, men også over debatt. Hans forklaring er at det er et system som mange tjener på, enda flere finner mening i, og som også journalistene avstår fra å kritisere. Journalistene er med andre ord ikke nøytrale, de har latt seg innfange og har glemt sin forpliktelse til den kritiske uavhengighet. Byråkratene er slett ikke nøytrale, siden de "sirkulerer mellom ledende posisjoner i stat og organisasjonsliv, samtidig som de (...) fordeler systemets ressurser mellom aktørene i systemet".Vi vil minne om at det på denne plass fra tid til annen har vært stilt spørsmål om både prioriteringen og tenkningen bak norsk utenrikspolitikk. Det har vi ikke gjort fordi vi mener det er galt å hjelpe mennesker i nød. Det er tvert imot uomtvistelig riktig. Ikke desto mindre er det grunn til å drøfte både hjelpearbeidets metoder, omfang og mål. Dessverre er slike spørsmål ofte blitt oppfattet som noe helt annet enn en markering av et legitimt ønske om en nødvendig og kontinuerlig debatt. De er blitt stemplet som utslag av utilstrekkelig forståelse for hva ekspertene har funnet ut, og i egne øyne har norske u-hjelpseksperter hatt en påtagelig evne til å finne udiskutable sannheter.
Vi i massemediene får søke trøst i felles skjebne: Professor Tvedt mener at også forskerne har sviktet sin oppgave. I steden for å bruke sitt kritiske blikk, har de latt de institusjoner som skulle utsettes for det, sørge for finansieringen. Dermed er også de blitt ufarliggjort. Hvor alvorlig dette har vært, kan vi ikke vite. Tvedt gjør ikke krav på å vite det. Men kanskje kan vi nå få en hardt tiltrengt og interessant diskusjon. Det er langtfra det minst ønskelige resultat av en maktutredning. Og hvis vi da kan få virkelighetsjustert både vårt verdensbilde og vårt selvbilde, kan dette bane vei for en - ikke omlegging, men justering av politikken også.
