Leder

Aftenposten mener: Vaksinemotstand må møtes med informasjon

  • Aftenposten Redaksjon
afp000839251-qCgpBccMS0.jpg

Vi kan ikke gi opp troen på at informasjon nytter, og oppslutningen om vaksineprogrammene i Norge er heldigvis høy.

Leder
Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Aftenpostens syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

ET UTBRUDD AV meslinger i California har aktualisert at vaksinemotstand også finnes i Norge. Vi har lovverket til å møte motstanden når den truer menneskers helse, men fremdeles er systematisk informasjon det viktigste i kampen mot vaksinemotstand.

DEBATTEN dukker opp med jevne mellomrom og gjør at vi blir minnet på at ikke alle deltar i den dugnaden et vaksineprogram er. Grunnene kan variere. Noen vaksinerer ikke barna sine av religiøse grunner. Andre bygger vaksinemotstanden på et slags medisinsk fundament. De argumenterer med en blanding av at sykdommene det vaksineres mot slett ikke er så farlige, og at det er like greit å få dem. Og de argumenterer med at vaksinene i seg selv er farlige for barna.

Noen barn tåler sykdommene som dekkes av vaksineprogrammene godt, mens andre tåler dem svært dårlig. En viktig del av argumentasjonen for vaksineprogram er nettopp solidaritet med barna som ikke tåler sykdommene godt, de som i verste fall kan dø av dem.

NOEN BARN reagerer sterkt på vaksinene, og foreldrene vil skåne dem for reaksjonen. Det kan være legitimt og er mulig å håndtere når antallet ikke er stort. For dem øker tryggheten mot sykdom hvis alle barna som faktisk tåler vaksiner, tar dem.

En del av vaksinemotstanden kan spores tilbake til en svært ulykksalig publisering i det ellers så velrenommerte tidsskriftet The Lancet i 1998. Da publiserte tidsskriftet en artikkel som koblet vaksiner til autisme hos barn, noe som umiddelbart førte til et fall i andelen vaksinerte barn i Storbritannia. Siden den gang er artikkelforfatterens påstander blitt tilbakevist gang på gang, og The Lancet gikk til det uvanlige skritt å trekke tilbake publiseringen av artikkelen i 2010. Den holdt ikke faglig mål. Men skaden var allerede skjedd, og vaksinemotstandsbevegelsen i særlig USA hadde vokst seg betydelig større.

DET ER LEGITIMT å mene at det må være opp til foreldrene å ta ansvar for egne barns helse, og avgjøre hva barnet skal påføres eller tilføres av medisiner. Det er da også frivillig å benytte seg av vaksineringsprogrammet for barn. Men den norske smittevernloven åpner også for tvang, og med god grunn. I loven står det: «Når det ved et alvorlig utbrudd av en allmennfaglig smittsom sykdom er nødvendig å vaksinere befolkningen eller deler av den med en gang for at folkehelsen ikke skal bli vesentlig skadelidende, kan Sosial— og helsedirektoratet påby vaksinering etter andre ledd og tiltak etter tredje ledd.» Loven gir også rom for å nekte uvaksinerte tilgang til skoler og barnehager, noe vi ser enkelte steder i USA i bakkant av meslingutbruddet.

INFORMASJON, ikke tvang, er det naturlige stedet å begynne i den pågående kampen for full oppslutning om vaksineprogrammene. Men det er et problem at selv godt etablert innsikt om vaksiner ikke gjør inntrykk på enkelte, som i tillegg får mye oppmerksomhet. Vi kan likevel ikke gi opp troen på at informasjon nytter, og oppslutningen om vaksineprogrammene i Norge er heldigvis høy.

Friheten den enkelte har til å ta egne valg på vegne av seg og sine barn, er grunnleggende. I vaksinespørsmålet avhenger den friheten av at et overveldende flertall gjør valg med tanke på flere enn seg selv.

Les mer om

  1. Ledelse