Norge må hindre en ny klasse av unge på trygd

Dette er en lederartikkel. Lederen gir uttrykk for Aftenpostens syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

MER ENN 300 000 nordmenn var uføretrygdet ved utgangen av fjoråret. Det er over 9 prosent av befolkningen mellom 18 og 67 år. I løpet av 2014 kommer det til å bli utbetalt 64 milliarder kroner i uførepensjon. Denne summen tilsvarer rundt 6 prosent av det totale statsbudsjettet.

Disse tallene plasserer Norge blant de landene i Europa som bruker mest ressurser på uføretrygd. Sverige er i en lignende situasjon.

STATISTIKKEN gir grunnlag for mange refleksjoner. En tanke er at det er godt å leve i et land som har råd til å gi en håndsrekning når folk trenger det. Ingen vil tilbake til et samfunn der manglende arbeidsførhet innebar en tilværelse i trøstesløs fattigdom.

Problemet er at Norge nå ligger på et nivå som neppe er bærekraftig på sikt. Andelen av uføretrygdede har riktignok flatet noe ut etter årtusenskiftet, men fremdeles ligger vi skyhøyt over tallene fra 1960-tallet, da bare 2 prosent hadde uføretrygd.

SÆRLIG UROVEKKENDE er det at tallet på uføre under 30 år fortsetter å vokse. Dette har langt større konsekvenser enn når mennesker blir trygdet i 60-årsalderen. Sjansen for å komme ut i arbeidslivet blir mindre jo lenger man har vært trygdet. Resultatet kan lett bli uføretrygd i tiår etter tiår.

Aftenposten presenterte i går en studie om barn i familier der en eller begge foreldre er uføretrygdet. De som står bak, er førsteamanuensis Magne Mogstad ved University of Chicago, professor Gordon B. Dahl ved University of California San Diego og forsker Andreas Kostøl i Statistisk sentralbyrå.

DET VISER SEG at barn av foreldre som får innvilget uføretrygd, har betydelig større sannsynlighet for selv å komme på trygd når de blir voksne.

Hvis barna er 18 år eller eldre når foreldre går over på uføretrygd, er det 6 prosent sjanse for at de unge selv lever på trygd innen fem år. Etter ti år har sannsynligheten økt til 12 prosent. Hvis foreldre får avslag på sin uføresøknad, er sannsynligheten for at barna deres blir uføre bare på rundt 1 prosent.

Mye tyder altså på at det finnes en overføringseffekt mellom generasjonene. Lignende funn ble presentert av forskere ved Universitetet i Bergen og Norges Handelshøyskole i fjor. Deres rapport påviste at jo lenger et barn bor hjemme med en uføretrygdet far eller mor, desto større er sannsynligheten for at barnet selv blir trygdemottager.

ETTER VÅR MENING må konklusjonen for det første være at uføretrygd aldri må bli et virkemiddel som det er enkelt å ty til. Til det er de uheldige konsekvensene altfor store på lang sikt. Før det innvilges trygd, må alle andre muligheter forsøkes. Her er Norge kommet et stykke på vei de siste årene, men mye gjenstår ennå.

For det andre er det spesielt viktig å være oppmerksom på barn i familier med uføretrygd, slik at de blir fulgt opp på en god måte. Her ligger det en forpliktelse ikke bare på Nav, men også på skolen og andre deler av lokalmiljøet.

Det må for all del ikke bli slik i Norge at uføretrygd utvikler seg til å bli et livsvalg for et stort antall unge mennesker. Dersom det skjer, kan resultatet i verste fall bli en klasse av permanent trygdede gjennom generasjoner.

En slik utvikling vil være en stor tragedie – ikke bare i form av forspilte muligheter for den enkelte, men også for samfunnet, som mister verdifulle menneskelige ressurser.