Aftenposten mener: Nødvendig satsing på eliteforskning
For første gang er nobelprisen i medisin tildelt norske forskere.
Ekteparet May-Britt og Edvard Moser deler prisen med briten John O'Keefe for deres banebrytende innsats innen nevrovitenskap, med oppdagelse av celler som skaper hjernens posisjoneringssystem.
Allerede for over 40 år siden fant O'Keefe den første komponenten i dette posisjoneringssystemet. I 2005 maktet ekteparet Moser å ta hans forskning et langt skritt videre, og identifiserte hjerneceller som skaper et koordinatsystem for posisjonsbestemmelse, et slags hjernens eget GPS.
Prisvinnerne mener selv at dette er en forskning som på sikt kan gi avgjørende bidrag til å forstå hva som skjer når mennesker utvikler demens. Alzheimer-gåten kan være nærmere en løsning.
En stor inspirasjon
Prisen er en fantastisk nyhet for vinnerne og for det forskningsmiljøet de tilhører ved NTNU i Trondheim. Tildelingen av verdens fremste vitenskapelige utmerkelse viser at enkelte norske forskere er i det absolutte toppsjiktet internasjonalt.
Nobelprisen er også en viktig inspirasjon for norsk forskning mer generelt. Men for at den virkelig skal få betydning på lengre sikt, må tildelingen gi støtet til nødvendige omprioriteringer.
Flere internasjonale evalueringsrapporter har gitt ramsalt kritikk av norsk forskning og forskningspolitikk. Ressursene smøres for tynt utover. Forskningsmiljøene arbeider med for generelle problemstillinger, de er små, med svak vitenskapelig ledelse, og de har for lite kontakt med andre fagmiljøer. Forventningen om at nær sagt alle som underviser på høyskoler, også skal være forskere, styrer ressurser i gal retning.
Resultatet er for svak forskning. At norsk distriktspolitikk har vært og fortsatt er en sterk premissleverandør for institusjonene i høyere utdanning, har heller ikke gavnet forskningens kvalitet.
Fortsatt mye å gå på
Det kan virke urettferdig å hive så mye malurt i begeret på en dag vi først og fremst kan glede oss over en norsk nobelpris. Men sannheten er at det er mye å gå på, særlig innen naturvitenskapene. Inntil mandag var Odd Hassel vår eneste naturvitenskapelige nobelprisvinner med sin kjemipris i 1969, hvis vi ser bort fra to amerikanske prisvinnere med norsk bakgrunn. Danmark har til sammenligning hentet hjem ni naturvitenskapelige nobelpriser.
Betydningen av mer konsentrert satsing har langsomt seget inn i Norge også. Toppforskningsprogrammet som løp i ti år fra 1997, og sentrene for fremragende forskning er eksempler på dette. Særlig Toppforskningsprogrammet viste at forskning på elitenivå forutsetter at det satses på unge som kan dokumentere et ubestridt forskertalent, og at de må gis frihet og langsiktige økonomiske rammer. Dessuten må de skjermes mot trivielle oppgaver som overdreven rapportskriving.
Må følges opp
Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) gjorde det tirsdag klart at han ønsker seg flere nobelpriser, og var påpasselig fremme med en budsjettlekkasje om en styrket rammetildeling til fem universiteter for å sette dem i stand til å tiltrekke seg forskere i verdensklasse.
Han følger dermed opp tidligere signaler om sterkere konsentrasjon av ressurser og satsing på forskning der Norge virkelig kan gjøre en forskjell. Det er bra. Tilnærmingen vi kjenner fra Toppforskningsprogrammet, må videreføres for at nobelprisen til ekteparet Moser skal bli et vendepunkt, og Isaksens ønske om flere priser skal gå i oppfyllelse.
Les også:
