Aftenposten mener: Sør-Sudan er sviktet av alle

Uavhengighetsdagen 9. juli 2011 var en folkefest. Femårsfeiringen måtte avlyses på grunn av kamper. Det er kortversjonen av tragedien Sør-Sudan.

Lykkeønskningene strømmet på da Sør-Sudan ble verdens nyeste stat og opptatt i FN som medlemsland nummer 193.

Det var fullt mulig å argumentere for at Sør-Sudan ville bli levedyktig. Store oljereserver kunne sikre en trygg økonomisk fremtid. Og befolkningen hadde bak seg en langvarig borgerkrig som førte til en intens lengsel etter fred og fremgang.

Også Norge var med

USA, Storbritannia og Norge var pådrivere for selvstendighet og valgte å legge vekt på de lyse sidene. Det fantes tvilere, men til slutt måtte de la det stå til og håpe det beste.

Optimismen var gjerne større jo lenger man befant seg fra Sør-Sudan. På det afrikanske kontinentet var holdningen mer skeptisk. Å dele opp en afrikansk stat er en alvorlig sak, selv om Sudan på forhånd var dypt splittet mellom muslimer i nord og kristne i sør. I tillegg fantes det lett antennelige etniske konflikter.

• Forholdene er usikre og uoversiktlige: - Folk i Sør-Sudan er spente på om våpenhvilen bare er for å få ut utlendinger

Etterpåklokskap er ingen beundringsverdig egenskap, men det må være tillatt å si at selvstendigheten var dårlig forberedt. Viktige deler av grensen mellom de to sudanske statene var ikke en gang ferdig opptrukket. Det betydde at eierskapet til verdifulle ressurser ble omstridt fra dag én.

Hverdagen ble hard

Da festrusen hadde lagt seg, slo virkeligheten inn med brutal tyngde. Sudan gjorde sitt ytterste for å hindre at den nye staten skulle få oljen sin ut på verdensmarkedet.

I Sør-Sudans hovedstad Juba satt en regjering av gamle krigere uten politisk erfaring. De fikk oppgaven med å administrere en stat uten inntekter. Resultatet var en krise der uoppgjorte regnskaper fra fortiden snart overskygget vyene om å bygge en ny nasjon.

Politiske rivaler

President Salva Kiir og visepresident Riek Machar, som i tillegg til å ha elendig personkjemi tilhører ulike etniske grupper, har vekslet mellom bittert fiendskap og halvhjertede forsøk på samarbeid.

De to bærer en vesentlig del av skylden for at Sør-Sudan igjen er på randen av borgerkrig. De har sviktet ved at de konsekvent har satt sin egen makt foran hensynet til en befolkning der millioner er drevet på flukt.

Satt på sidelinjen

Landene som litt for raskt stablet Sør-Sudan på bena, har også sviktet. FN-styrken med den vagt pessimistiske forkortelsen UNMISS gjør hva den kan, men er i det store og hele en maktesløs tilskuer.

Både Kiir og Machar har oppfrdret sine tilhengere til å la våpnene tie. Håpet er at våpenhvilen holder og at Sør-Sudan beveger seg noen skritt bort fra avgrunnen. Men selv det er usikkert. Ingen har lenger full kontroll i dette ulykkelige landet.

• Les mer om hvorfor konflikten har spisset seg til: Fem grunner til at blodet igjen flyter i Sør-Sudan