Aftenposten mener: Utøyakaia – et sted for å sørge, savne og kjempe videre for demokratiet

Det nasjonale minnestedet er klokt dimensjonert. Og hjerteskjærende riktig plassert.

Forhåpentlig settes lørdag et verdig og vakkert punktum for en lang og vond prosess. Det nasjonale minnestedet ved Utøyakaia skal innvies. Kronprins Haakon og statsminister Jonas Gahr Støre deltar sammen med mange av de overlevende og etterlatte etter 22. juli-tragedien. Med på seremonien blir også redningsmannskaper, naboer og frivillige som gjorde en innsats for å redde liv på den beksvarte fredagen for snart 11 år siden.

Minnestedet har fått 77 slanke bronsesøyler, én for hver av dem som mistet livet på Utøya og i regjeringskvartalet. Søylene står i en bueformasjon som leder ned til bryggen der fergen «MS Thorbjørn» ligger. Her var det terroristen gikk om bord. Her var det AUF-ungdommer i sjokk fikk reddet seg i land.

Planene for minnestedet var egentlig helt annerledes. I 2013, to år etter katastrofen, ble det utlyst en konkurranse som ble vunnet av den svenske kunstneren Jonas Dahlberg. «Memory wound» het det sterke og nyskapende prosjektet hans. Han ville kutte odden på Sørbråten nord for Utøya i to.

Men naboer protesterte. Tiden gikk. Uenigheten og den såre kranglingen tok ikke slutt. Så i 2017 besluttet regjeringen Solberg å reise minnestedet på Utøyakaia i stedet. Et lavmælt og verdig minnested skulle det bli, et sted til å sørge, savne og samles om verdiene som ble angrepet 22. juli.

Dessverre falt tingene heller ikke med dette til ro. En gruppe naboer fant det belastende å få et slikt minnested så tett innpå seg. Flere av dem hadde selv vært med på redningsinnsatsen. De fryktet psykiske langtidsvirkninger og gikk rettens vei for å stanse prosjektet. Men naboene tapte til slutt i Ringerike tingrett i februar i fjor – og lot heldigvis være å anke.

Noen ganger – og særlig i en sak som denne – er det viktigste av alt å få satt en sluttstrek. Å bli ferdig. Traumene etter ondskapen 22. juli er store nok som de er. Strid om hvordan det skal minnes, vil være en sørgelig og unødvendig ekstrabelastning.

Det er all grunn til å håpe, og all grunn til å tro, at minnestedet blir besøkt med verdighet og pietet i årene som kommer. Det er klokt dimensjonert og hjerteskjærende riktig plassert – med utsyn til den vakre, lille øya som skulle bli åsted for en stor nasjonal tragedie.