Et nederlag for oss alle
Langt flere enn finansministeren og trygdedirektøren har grunn til å være bekymret over den raske økningen i utgiftene til sykelønn og uføretrygd. Det er alvorlig nok at utbetalingene til syke og uføre vokser så mye at det går ut over enhver ansvarlig regjerings muligheter til å finne midler til andre prioriterte oppgaver. Enda verre er det at denne utviklingen er et nederlag for hele vårt samfunn. Den avspeiler at vi ikke har maktet å legge vårt nærings— og arbeidsliv til rette på en måte som gjør det mulig for titusener av delvis arbeidsdyktige mennesker å gjøre en innsats for fellesskapet. De ferske tallene fra Statistisk sentralbyrå er nedslående lesning. 300 000 personer i arbeidsfør alder er nå uføretrygdet her i landet. Dette rekordhøye tallet innebærer en kostnad for Rikstrygdeverket på nærmere 40 milliarder kroner i året. Og gjennomsnittsalderen for de uføre blir stadig lavere.Utviklingen av sykefraværet går også den gale veien. Fra fjerde kvartal 2002 til samme tidsrom i fjor økte andelen fraværende fra jobb på grunn av sykdom fra 7,8 til 8,5 prosent. Økningen var sterkest blant de langtidssyke.Den geografiske fordelingen av uføretrygdede taler sitt tydelige språk om hvor sammensatt årsakene til økningen er. Andelen uføretrygdede er høyest i deler av landet der det er vanskeligst å finne alternativt arbeid når personer av helsemessige årsaker ikke lenger kan utføre sitt opprinnelige yrke. Områder med et ensidig arbeidsliv, for en stor del preget av hardt fysisk arbeid, er spesielt sterkt rammet.I mange av disse områdene er arbeidsplasser nedlagt som følge av omstrukturering og rasjonalisering. Samfunnsøkonomiske virkninger av disse bedriftsøkonomiske beslutningene kommer ofte i form av økte trygdeutgifter, blant annet fordi mulighetene for attføring er for dårlig utbygd. Jobbmulighetene for folk med sviktende helse blir borte eller sterkt begrenset.Regjeringen og partene i arbeidslivet inngikk for to og et halvt år siden avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) med sikte på å få ned sykefraværet. Så langt har avtalen ikke svart til forventningene. Det skyldes delvis at for få bedrifter i det hele tatt har brydd seg med å følge opp avtalen, slik finansminister Per-Kristian Foss har påpekt. Men det henger også sammen med at hverken staten eller partene har gått inn i materien med det engasjement og den gjensidige respekt som er nødvendig for å oppnå resultater.Et skoleeksempel på hvordan man ikke bør gå frem for å bøte på det alvorlige samfunnsproblem vi her står overfor, er NHO-direktør Finn Bergesen jr.s uttalelse om at "vi blir på en måte en slags nasjon av sytere". Vi deler Bergesens bekymring over det økende sykefraværet. Men det undrer oss at en så erfaren næringslivsleder kan tro at fraværet går ned fordi om han skjærer både de mange syke og de få som måtte fortjene betegnelsen unnasluntrere, over én kam, og stempler dem alle på en så taktløs måte. Enda vanskeligere blir det å forstå at han kommer med en slik uoverveid uttalelse like foran et lønnsoppgjør som krever et annet klima enn den banale konfrontasjon det her ble invitert til.
