Aftenposten mener: Thorbjørn Jagland og Europarådet ventet for lenge
1990-tallet var tiåret for internasjonal politisk oppmykning, og i Europa fikk det etter hvert utslag i ulike former for utvidelse mot øst. Stater som oppsto som følge av Sovjetunionens fall, ble invitert inn i Europas organisasjoner og organer.
Den problematiske menneskerettighetssituasjonen i flere av landene gjorde det nødvendig å finne måter å øve påvirkning også dette området. Medlemskap i Europarådet og parlamentarikerforsamlingen PACE var en naturlig arena for arbeidet. Aserbajdsjan var blant landene som fikk bli medlem før landet på noen måte levde opp til kravene til menneskerettigheter sett med Europas øyne. Tanken var at løpende dialog og deltagelse, samt tilknytning til menneskerettighetsdomstolen og andre mekanismer Europarådet har for påvirkning, ville øke tempoet i denne delen av samfunnsutviklingen.
Det er liten uenighet om at tilfellet Aserbajdsjan ikke er et godt eksempel på denne arbeidsformen. Fremfor å bruke ressurser på å utvikle rettsstaten, demokratiet og alt disse forutsetter, har landet prioritert bokstavelig talt å kjøpe seg fra kritikk i PACE. Spørsmålet er ikke hvorvidt Aserbajdsjan har misbrukt sin tilknytning til Europarådet og PACE, men om noe kunne vært gjort tidligere for å stoppe uvesenet.
Europarådet, ved leder Thorbjørn Jagland, utfordres på dette. Selv mener han øyensynlig at lite kunne vært gjort annerledes, at hans kritikere hverken skjønner hvordan Europarådet fungerer eller er verdt å lytte til av andre grunner. Han får støtte av blant andre tidligere ambassadør Torbjørn Frøysnes i sine vurderinger av egen innsats. Jagland og Frøysnes må forstås dithen at de mener reaksjonen mot Aserbajdsjan, som omsider har ført til en uavhengig granskning, ikke kunne ha kommet tidligere.
Flere forhold gjør det vanskelig å være enig i disse vurderingene. For det første legger kritikerne, som den tyske sosialdemokraten Frank Schwabe, nederlenderen Pieter Omtzigt, sveitseren Andreas Gross – som foreslo å frata Aserbajdsjan stemmeretten i PACE i 2006 – og Den norske Helsingforskomité, frem en rimelig kritikk mot europeiske stater og Jagland. De mener Jagland kunne ha utgjort en forskjell tidligere ved å få oppmerksomhet om korrupsjonsproblemene i PACE.
Dernest er det forstemmende å se hvordan Jagland møter sine kritikere. Det fremstår lite tillitvekkende at ikke noe av kritikken er verd å møte med større ydmykhet og interesse.
Historien om Aserbajdsjans utnyttelse av medlemskapet i Europarådet er en vekker med tanke på hvor galt det kan gå når oppmerksomheten om korrupsjon ikke er stor nok, fra mange nok. Den kritikken rammer også mediene, som kan løfte frem slike saker i langt sterkere grad enn det som er blitt gjort. Og den rammer norske parlamentarikere, som for lenge har akseptert å jobbe i et system som var i ferd med å råtne på rot.
