Leder

Lite treffsikker innsats mot sykefravær

IA-avtalen har en ekstra funksjon, nemlig som garanti mot endringer i sykelønnsordningen.

Leder
Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Aftenpostens syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

AVTALEN MELLOM PARTENE i arbeidslivet og staten om å få ned sykefraværet og skape et mer inkluderende arbeidsliv, utløper ved slutten av året.

Det synes allerede sannsynlig at IA-avtalen vil bli forlenget i en form som ikke vil avvike svært mye fra den avtalen som nå gjelder. Det skyldes ikke nødvendigvis resultatene, for de er nokså usikre. Det skyldes like mye at IA-avtalen har en ekstra funksjon, nemlig som et alternativ til og garanti mot endringer i sykelønnsordningen. Her står i praksis arbeidstagere, arbeidsgivere og et bredt flertall i Stortinget sammen om full lønn fra første sykedag.

FORSKERE VED SINTEF leverte i går en rapport som evaluerer IA-avtalen. Det har vært en relativ sterk reduksjon i sykefraværet. Men ifølge forskerne er det ikke er mulig å si om det skyldes IA-avtalen. Årsaken kan like gjerne være endrede økonomiske konjunkturer eller at færre arbeider i belastende yrker.

Det blir ikke enklere ved at IA-avtalen omfatter flere mål som delvis ser ut til å stå i motstrid med hverandre. Det økte kravet til rapportering og oppfølging av sykmeldte gjør ifølge SINTEF arbeidsgiverne mindre villige til å ta inn arbeidskraft med funksjonshemninger.

Et interessant funn er at forsøk på å redusere sykefraværet ofte mislykkes fordi en god løsning for langtidssykemeldte i mange tilfeller ville kreve bytte av arbeidsplass.

Spørsmålet er hvordan dette kan følges opp i praksis. Det er i hvert fall forståelig hvis langtidssykemeldte kvier seg for å søke arbeid hvis konsekvensen blir at de måtte gå over fra sykepenger til arbeidsledighetstrygd. Det ville bety et vesentlig inntektstap.

VELFERDSSTATEN SKAL GJENNOM fellesskapsløsninger skape økt trygghet for den enkelte. Men samtidig må velferdsordningene utformes slik at det blir bærekraftige over tid. Det er blant annet er spørsmål om hvor store ytelsene er.

Det er knapt noe område hvor avveiningene av disse hensynene er vanskeligere enn nå gjelder sykelønn og uføretrygd. Langvarig sykdom, uførhet og svekket arbeidsevne kan ramme alle, og støtte fra fellesskapet er i slike situasjoner avgjørende. Samtidig er utgiftene til sykepenger og uføretrygd blant de aller største postene på statsbudsjettet og nærmer seg 100 milliarder kroner.

Utfordringen er hvordan man vi kan få en debatt om en mer målrettet bruk av pengene, herunder redusere omfanget av misbruk, uten å mistenkeliggjøre trygdemottagere generelt. De har krav på respekt og verdighet. En del av det relativt høye omfanget av sykefravær i Norge skyldes dessuten at vi har lyktes i å få personer som i andre land ville ha vært henvist til å stå utenfor arbeidslivet, ut i arbeid.

DEBATTEN KAN LIKEVEL ikke stanse her. Administrerende direktør Anne Kari Bratten i arbeidsgiverforeningen Spekter peker bl.a. på at vi ikke kjenner årsaken til at kvinner har 60–80 prosent høyere sykefravær enn menn – og ulikheten er fremtredende for alle typer yrker og profesjoner.

SINTEF-rapporten drøfter heller ikke om en forsiktig omlegging av sykelønnsordningen, i svensk retning, kunne virke mer effektivt på å dempe sykefraværet enn dagens IA-avtale. Det er i det hele langt mellom de konkrete funnene i rapporten.

Dessverre ser det ut til at både politiske tabuer og mangel på kunnskap gjør at det vanskelig å komme videre i diskusjonen om sykefraværet.

Les mer om

  1. Ledelse