Aftenposten mener: Erna Solberg bør beklage ordbruken
Oppmerksomheten rundt den avgåtte fiskeriministeren Per Sandbergs Iran-besøk har vært formidabel. Det må ha vært slitsomt for ham å stå i stormen, men også for folk rundt ham.
Per Sandbergs nye kjæreste, Bahareh Letnes, var før dette ingen offentlig figur. Det er ikke vanskelig å forestille seg at medieoppmerksomheten har opplevdes overveldende, slitsom og anmassende.
Hverken Sandberg eller Letnes legger skjul på at de er misfornøyde ikke bare med pressen, men også med tilbakemeldinger fra partikolleger og vanlige folk. Paret har kunngjort at de skal skrive bok om den siste tidens hendelser.
Det står dem naturligvis fritt, og det vil sikkert bli mye blest om boken når den kommer ut. Historien er pikant, følelsesladet og berører en toppolitiker. Det er klart det fenger.
Men det er ikke de pikante og private delene av historien som har gjort saken til en toppsak i riksmediene den siste tiden. Hovedårsaken til medieoppmerksomheten er at en fiskeriminister unnlot å informere Statsministerens kontor om den kontroversielle Iran-reisen med kjæresten, og at han tok med tjenestetelefonen til et høyrisikoland.
Det viste seg også ikke å være ubetenksomhet som lå til grunn for sikkerhetsbruddet; det var en bevisst handling fra fiskeriministerens side.
Det var heller ikke første gang Sandberg brøt sikkerhetsinstruksen. Han har tidligere i år tatt med seg tjenestetelefonen til Kina og brukt den i to måneder etter hjemkomsten uten å involvere PST, i strid med retningslinjene til eget departement.
Til tross for at slike oppsiktsvekkende og graverende opplysninger er blitt kjent, reagerer statsminister Erna Solberg på pressens behandling av saken.
– Av hensyn til rikets sikkerhet og PSTs metodebruk er det PST som må vurdere hva vi kan si. Når norske journalister nå er så blodtørstige for å få svar, må vi sørge for at vi ikke offentliggjør ting som må holdes tilbake av hensyn til sikkerhetstjenestene, sa Solberg til Aftenposten tirsdag.
Det er dramatisk språkbruk fra den ellers sindige statsministeren. Dersom pressen ikke skal undersøke og grave etter beste evne når en statsråd viser seg å begå alvorlige sikkerhetsbrudd i møte med fremmede makter, er det vanskelig å forstå hva pressens oppgave skal være.
I disse tider vinner populister frem på flere hold ved å gå til angrep på pressen. Ved å bruke et begrep som «blodtørstig» når pressen gjør jobben den er ment å gjøre, gir statsministeren tilskudd til en medieforakt som kun udemokratiske krefter er tjent med.
Statsministeren bør beklage formuleringen.
