Norge trenger en ny asylpolitikk
Ingen norske politikere har alle svarene i asylpolitikken
Et bredt flertall på Stortinget ble i november enige om innstramninger i asylpolitikken, og det fikk de fortjent skryt for.
Det samme flertallet klarer ikke å samle seg om de konkrete forslagene som Regjeringen har hatt ute på høring. Det er ikke overraskende. Men stortingsflertallet må bestrebe seg på å bli enige om politikk som virker, og som balanserer innvandringsregulering med god integrering.
Norge går ikke under
Vi har bak oss et par måneder med debatt om selve politikken – og retorikken. Det siste påvirker i aller høyeste grad hvordan debatten om politikken foregår. Nå er tiden inne for å feste blikket på løsninger.
Politisk redaktør Trine Eilertsen om asylkonflikten:
Asylpolitikken har drept siste rest avglede i regjeringssamarbeidet
Da kan ikke regjeringspartiet Frp gi inntrykk av at Norge går under hvis ikke alle de 40 punktene i høringsforslaget vedtas nærmest uendret.
Men da kan heller ikke forlikspartnerne overdrive uenigheten med innvandringsminister Sylvi Listhaug og forkaste hele pakken.
Hvert enkelt forslag må vurderes med utgangspunkt i hensikten. Virker det? Får det konsekvenser vi ikke har sett? Følger vi opp Norges internasjonale forpliktelser? Og, ikke minst, hvordan skal forslagene justeres?
Ansvaret for å sikre en god prosess ligger hos Regjeringen, og særlig statsminister Erna Solberg.
Erna Solberg fikk kjørt seg i Stortinget:
Statsministeren vil ikke jekke ned Listhaug
Asylsøkere uten beskyttelsesbehov må stoppes
En del av hensikten med endringene er å gjøre det mindre fristende for grunnløse asylsøkere å ta turen til Norge. De tar opp kapasitet i alle ledd som bør brukes på asylsøkere med beskyttelsesbehov. Politikken er mislykket hvis det ikke skjer.
Men dette målet kan stå i motsetning til målet om å komme i gang med rask og effektiv integrering, noe som er en gjenganger i kritikken mot særlig tre av punktene i høringsforslaget.
Omstridte punkter
Forlenget botid før innvilget opphold og familiegjenforening virker avskrekkende på asylsøkere uten beskyttelsesbehov. Det er litt av hensikten. Det kan også gjøre at asylsøkere med beskyttelsesbehov velger et annet land enn Norge, i hvert fall inntil alle land har innført det samme regelverket.
Selve innstramningen på familiegjenforeningsområdet, økt krav til inntekt og fire års botid med arbeid eller studier, høres i utgangspunktet rimelig ut.
Men det er riktig å lytte til fagetater som påpeker at ventetiden i realiteten vil bli mye lenger på grunn av blant annet saksbehandlingstid. Det svekker integreringen, og det kan bidra til at hele familier legger ut på farefull flukt. Det var aldri hensikten med forslaget, og det må derfor revurderes.
Dette har gjort inntrykk på opposisjonspolitikerne :
Slik slakter faginstanser Regjeringens innvandringspakke, punkt for punkt
Det tredje av de mest omstridte forslagene innebærer at enslige mindreårige asylsøkere innvilges midlertidig opphold til de er 18 år. Her trenger vi mer kunnskap om hvorvidt det påvirker viljen til å dra til Norge, og høringssvarene fra fagetatene utfordrer ankerbarnteorien.
Men tallet på ankomster har økt, og flere barn reiser alene. Vi trenger tiltak som motvirker det, og de må være treffsikre. Igjen er det en utfordring å balansere innvandringsregulering med integrering.
Stasmenn og -kvinner
Det er vesentlig å få ned tallet på asylsøkere uten beskyttelsesbehov. God integrering krever det.
Men tallet på asylsøkere med beskyttelsesbehov vokser også raskt, og det er grenser for hvor mange Norge kan ta i mot.
Norske politikere kan ikke vente på Europa og freden i Syria, og ingen av dem må la seg forlede til å tro at noen har alle svarene.
De neste månedene må vi få se statsmenn— og -kvinner som evner å se forbi fastlåste standpunkt og partiskillelinjer.
Migrasjon er vanskelig, her er mer lesestoff:
