Leder

Slipp formidlingen fri!

  • Henrik H. Svensen
Nye stjerner, som lederen av suksess-serien Siffer på NRK1, Jon Røislien, har staket ut veien for hvor man bør gå videre med forskningsformidling, skriver artikkelforfatteren.

Nå er tiden inne for å tenke nytt om formidling av forskning og vitenskap - og Norges forskningsråd må bli en sentral aktør.

Leder
Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Aftenpostens syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.
Henrik H. Svensen

Forskningsformidling er i vinden. Aftenposten satser med en egen redaktør for forskningsstoff. Innsiktsartikler og nyhetssaker om forskning er blitt vanligere i de store avisene, og et økende antall blogger gir innsikt fra forskningsfronten og livet som forsker. Legg til at det toneangivende nettmagasinet forskning.no er rukket å bli ti år. Man kan ikke lenger klage over for lite forskningsstoff i mediene, at synligheten er for dårlig eller at formidlerne er for få. Dette gjelder innen de fleste fagområder, også naturvitenskap.Nå tilbys også forskningsformidling som et eget kurs til studentene ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo. Der er jeg med som emneansvarlig, etter å ha formidlet faget mitt siden 1999, brukt kanaler som Internett og aviser, holdt foredrag, gitt intervjuer og skrevet sakprosabøker. Drevet med tradisjonell forskningsformidling, med andre ord.

Den hvite frakkens estetikk

Samtidig har flere formidlingsorienterte personer, inkludert rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen, uttalt at begrepet «forskningsformidling» er foreldet. Det har for sterke forbindelser til det å overføre nye resultater fra forskningens verden til et passivt mottagende publikum. Vi ser for oss eldre professorer, hvite autoritære frakker og et faktagrunnlag med røtter festet langt ned i grunnfjellet. Formidlingens nye stjerner, som Jo Røislien og Andreas Wahl, har staket ut veien videre.

Ottersen foretrekker et nytt begrep innført ved Universitetet i Aarhus: vitenutveksling. Det kler tidsånden på en mer elegant måte. En begrepsendring er nødvendig, men det er likevel andre fundamentale forhold knyttet til forskningsformidling som er lite diskutert. For det er rom for forbedringer. Her er mine konkrete bidrag til en videre diskusjon:

Forskningsprosessen: Offentligheten bør få mer innsikt i hva som motiverer forskning i dag, hvordan forskning utøves og hvilke usikkerheter og alternative hypoteser som finnes. Hvorfor ikke formidle fra hele livsløpet til forskningsprosjekter, fra start til slutt, og følge forskerne gjennom flere år? Da får man innsikt i prosjekter som utfolder seg, endrer kurs, opplever gjennombrudd eller dør ut — og ikke det ensidige fokus på nye resultater utgitt i kjente tidsskrifter. Jeg savner forskningshistorikken, rett og slett.

Forutsigbarhet: Tanken på formidling som et realistisk yrkesvalg, er litt fremmed. I dag er det få forunt å leve av formidling, og for de fleste er mulighetene gjerne begrenset til korte prosjekter. Et eksempel er skribenter som blogger fra tokt eller konferanser. Det er mulig å tenke seg at flere kan leve av formidling - uten å jobbe som forskningsjournalister i en redaksjon. Med en faglig bakgrunn, som en mastergrad, kan man gi helt andre typer bidrag enn det journalister kan. Man kjenner faget fra innsiden. Uavhengighet er selvfølgelig et krav.

Hvor er kunstnerne? Ved senteret jeg jobber, Geologiske prosessers fysikk (Universitetet i Oslo), har vi engasjert kunstnere i enkelte av prosjektene våre: fotografer, billedkunstnere og lydkunstnere. Utbyttet har vært stort, og utstillinger er blitt arrangert. Kunstnerne kan få forskere til å tenke nytt om både forskningsprosessen og formidlingen. Det har kanskje noe 1800-talls over seg, men som forsker vil jeg gjerne ha med skjønnlitterære forfattere og poeter også. Uten øremerkede midler blir prosjekter av denne typen for kortvarige. Ser vi bort fra Statoil, finnes det i dag få steder å søke om penger.

Bedre forskning også. Forskning og formidling kan i beste fall representere to sider av samme sak. Formidlingsprosjekter kan gi nye og uventede innspill til forskningen. Men det å etablere gode formidlingsprosjekter krever også egen forskning. Jeg har skrevet to sakprosabøker rettet mot et allment publikum, og begge utviklet seg til årelange forskningsprosjekter. Hver bok kan sammenlignes med et doktorgradsprosjekt i omfang og detaljarbeid. Interessante koblinger kan oppstå der forskning og formidling integreres og vekselvirker, enten det dreier seg om sakprosa eller museumsutstillinger.

Formidling i seg selv. Det som nå må til, er etter min mening dette: Forskningsformidlingen må slippes fri. Dagens forskningsformidling er ofte motivert av rekruttering, økt synlighet, økonomiske fordeler eller «branding» av institusjoner. Men man kan også tenke seg en formidlingens versjon av «grunnforskning». Formidling i seg selv.

Ingen midler

Forskningsrådet har et samlet budsjett på 7,43 milliarder kroner (2012), men det finnes ikke penger øremerket forskningsformidling. Det er ikke mulig å søke lønnsmidler til å jobbe med et formidlingsprosjekt - dette må dekkes av universitetene. Samtidig betaler Forskningsrådet lønnen til svært mange midlertidig ansatte innen akademia, men få av dem formidler til tross for at formidling er en aktivitet pålagt via universitetsloven. I disse stillingene er forskning i fokus, og det hjelper ikke at mange ansatte på doktor- og postdoktor-nivå er utenlandske med begrensede norskkunnskaper.

Enkelte tiltak er riktignok blitt gjennomført av Forskningsrådet. Programmet Proreal (2007-2012) ga midler til prosjekter og arrangementer som kunne «fremme rekrutteringen» til realfagene og bidra til å heve kunnskapsnivået til publikum.

Høyt henger det

Man må ha lov til å være mer kravstor på formidlingens vegne, og jeg vil utfordre Forskningsrådets administrerende direktør, Arvid Hallén: Vis at dere tar forskningsformidling alvorlig. Opprett et program med friske penger til nyskapende prosjekter, et program der alle finansierte forskningsprosjekter kan konkurrere om midlene og bidra til at forskningen når ut på nye og spennende måter via fulltids formidlere. Først da kan Forskningsrådets visjon om å medvirke til at «forskning blir akseptert som ei kulturell og verdiskapende kraft i utviklingen av samfunnet» bli virkeliggjort.

Les mer om

  1. Ledelse