Aftenposten mener: Minstestraffen for voldtekt bør revurderes

Blir man funnet skyldig for voldtekt til samleie i Norge, er minstestraffen tre år i fengsel. Det gjelder uansett omstendigheter og uansett hva slags type voldtekt det er snakk om.

I juristkretser er slike minstestraffer kontroversielle. Det er pr. definisjon en innskrenkning av domstolenes frie skjønn, og spesielt voldtektsbestemmelsen har vært omdiskutert. Ikke minst etter at minstestraffen ble hevet fra to til tre år i 2010.

Bekymringen er delvis at enkelte voldtekter kan straffes urimelig strengt. Riksadvokaten har for eksempel stilt spørsmål ved om såkalte sovevoldtekter har et for høyt straffenivå.

Men argumentet som nå er trukket frem av Høyres Peter Chr. Frølich, er risikoen for at det kan føre til uriktige frifinnelser. Det er nå en gang mennesker som dømmer. Den psykologiske effekten av å vite at en fellende dom for et relativt sett mindre alvorlig tilfelle vil gi lang fengselsstraff, kan lede til at retten vegrer seg.

Også Advokatforeningen har vist til denne faren for uriktige frifinnelser. I det hele tatt er det et gammelt og velkjent argument, som blant annet ble brukt da minstestraffen ble satt ned fra tre til ett år i 1963.

Problemet er at det ikke finnes overbevisende dokumentasjon av effekten. Ingen har studert effekten av strafføkningen i 2010. En studie av en annen økning i minstestraffen i 2000 gir heller ingen klar støtte til teorien om at det gir flere frifinnelser.

Et naturlig førstesteg for Høyre og Frølich bør derfor være å finne ut hvordan straffeskjerpelsen i 2010 har slått ut på dette området. Uavhengig av resultatet finnes gode argumenter for senket minstestraff. Men når hovedargumentet dreier seg om denne effekten, bør problemstillingen i det minste utredes.

Rettspleien er allerede forbedret ved at den frustrerende muligheten for frifinnende, ubegrunnede dommer er fjernet, gjennom avviklingen av juryordningen i ankesaker. Den har vært et problem, ikke minst for politiet, og ikke minst i voldtektssaker. Om det stemmer at legfolk er særlig tilbøyelige til å frifinne uriktig av psykologiske årsaker, vil krav om begrunnelse trolig virke disiplinerende.

Noen, for eksempel Dagbladet, mener Frølichs forslag er et blindspor og at mer ressurser til voldtektsetterforskning er viktigere. Dette nærmer seg det som på engelsk kalles whataboutism. Eventuelt manglende politibevilgninger gjør ikke minstestraffnivået for voldtekt riktigere.

Frølich må uansett berømmes for å ta opp spørsmålet. Debatten indikerer at vi kan være på vei vekk fra et justispolitisk klima der det stort sett bare ropes på strengere straffer.