NATO og fremtiden

Dette er en lederartikkel. Lederen gir uttrykk for Aftenpostens syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

DET HØRER TIL til sjeldenhetene i verdenshistorien at allianser overlever mer enn få år. Det ligger på et vis i alliansenes natur, de er opprettet for et visst formål, gjerne ut fra et bestemt trusselbilde i en bestemt situasjon. Slik sett utgjør heller ikke Atlanterhavsalliansen, den som vi best kjenner som NATO, noe unntak. Den ble til under spesielle politiske og strategiske forhold etter den annen verdenskrig. Og som vi nå har visst i rundt 20 år, er disse politiske og strategiske forholdene fundamentalt endret.

Likevel består NATO. Alliansen går i sitt 62. år. Den er utvidet og forsterket i forhold til hva den var 4. april 1949. Den gjennomfører oppgaver som ingen for vel 61 år siden kunne forutsett at den ville utføre. Den står nå overfor nye utfordringer som få hadde noen oversikt over for bare kort tid siden. Den må endres hvis den fortsatt skal være relevant.

DET ER DETTE, selvsagt ved siden av den nesten altoverskyggende krigen i Afghanistan, som vil stå i sentrum i dag og i morgen, når NATOs toppledere er samlet i Lisboa. Forut for toppmøtet har det vært en omfattende og grundig prosess med å vurdere hva alliansen skal konsentrere seg om de neste ti årene fremover. Prosessen har munnet ut i et dokument som kalles det strategiske konsept.

Slike dokumenter har sine klare begrensninger, ved siden av at de som oftest ikke er spesielt lett lesning. Men prosessen bak er viktig. Den peker fremover fra dagens situasjon, som trolig ikke vil vare spesielt lenge. NATO har utkjempet to kriger – er midt oppe i nummer to – etter at den kalde krigen var over rundt 1990. Den første var aksjonen mot Serbia i 1999 i forbindelse med Kosovo-konflikten. Den andre kjenner vi bare så altfor godt gjennom daglige rapporter om sammenstøt, veibomber og drepte soldater og sivile i Afghanistan.

AFGHANISTAN-ENGASJEMENTET, der NATO er på oppdrag fra FN, går mot en slutt. Nøyaktig når, og nøyaktig hvordan, er det ingen som vet. Men det kommer til å stå et internt slag på NATO-toppmøtet om året 2014. Det er det året som nå nevnes stadig oftere som milepælen da afghanerne selv har overtatt ansvaret for styre og stell og sikkerheten. I NATOs medlemsland merker man stadig større krigstretthet, samtidig som forsvarsbudsjettene er under et vedvarende press. Utfordringen for NATO, for FN, og ikke minst for den afghanske sentralregjeringen, er å få til en overgangsprosess som sikrer Afghanistan en fremtid. Og omverdenen mot at landet igjen blir frihavn for internasjonale terrorister.