Helsvart i tunnelen
MELDINGEN OM AT ALLE syv tunnelene langs E18 i Vestfold må sikres mot rasfare, er oppsiktsvekkende. Kaotiske trafikkforhold blir antagelig en uunngåelig konsekvens mens nødvendige reparasjoner pågår.
Det er alvorlig at det avdekkes en slik systematisk svikt i anleggs— og ingeniørarbeidet. Enda mer oppsiktsvekkende er det at hendelsene siden raset i romjulen viser at Vegvesenets virkelighetsoppfatning ikke har holdt mål. Statens vegvesen har snarere levd i sin egen verden. Veidirektør Olav Søfteland sier fortsatt at han ikke har noen planer om å gå av. Det trenger ikke bli avgjørende. Det politiske ansvaret i denne saken hviler på samferdselsminister Liv Signe Navarsete, og hun står nå overfor et forståelig og økende krav om å rydde opp.
VEGVESENETer blitt drevet fra skanse til skanse siden det store raset i Hanekleivtunnelen 1. juledag. "Raset i Hanekleivtunnelen skulle ikke ha skjedd", sa veidirektør Olav Søfteland den gangen. Ifølge Søfteland skulle sannsynligheten for et slikt ras være lik null. Hans forklaring var derfor at "et eller annet" måtte ha unngått geologenes og ingeniørenes oppmerksomhet. Raset ble ansett som en "glipp". Senere har en av hans egne prosjektledere sagt at hele Hanekleivtunnelen tydeligvis er en glipp. Men selv dette utsagnet favner ikke bredden i problemene. Det er nå dokumentert systematiske feil under byggingen av det nye tunnelsystemet i Vestfold.
DET ER HELT NATURLIGat publikum nå spør seg om kvaliteten på sikringsarbeidet er like dårlig på mange andre av de vel 1200 veitunnelene vi har her i landet. Hvordan kan vi tro på forsikringer fra veimyndighetene om at det står bedre til andre steder? Fra rådgivende ingeniører og maskinentreprenører er det blitt pekt på at den norske måten å bygge tunneler på stiller høye krav til faglig ekspertise og løpende kvalitetskontroll. Behovet for sikring må vurderes på stedet, og nødvendige tiltak må gjennomføres løpende etter hvert som tunnelen sprenges ut. Her ser rutinene ut til å ha sviktet i senere år. I møtet med den kompliserte geologien i Vestfold, med dårlig fjell og dyptliggende leirlommer, er denne svikten blitt skjebnesvanger. "Tapetsering" i form av et tynt betonglag kan noen ganger være en farlig mellomløsning som først og fremst gjør det vanskelig å inspisere rasfarlige partier.
DESSVERRE er det veidirektør Søfteland som mer treffende enn noen annen har uttrykt den blindhet som har gjort dette mulig. Derfor er det tvilsomt om han vil være i stand til å gjenopprette tilliten til Vegvesenet.
