Helseministeren og virkeligheten

HELSEMINISTER Anne-Grete Strøm-Erichsen hadde ikke noe annet valg enn å komme til Stortinget i går for å redegjøre for situasjonen ved Oslo Universitetssykehus (OUS) etter at administrerende direktør Siri Hatlen trakk seg fordi hun ikke fant det forsvarlig å gjennomføre budsjettkuttene som styret vedtok.

Dette er en lederartikkel. Lederen gir uttrykk for Aftenpostens syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

Opposisjonens fremste hensikt med å kreve at statsråden kom til Stortinget, var å få henne til å forsikre at pasientene ikke blir skadelidende fordi sammenslåingen av Rikshospitalet/Radiumhospitalet og sykehusene Ullevål og Aker ikke lar seg gjennomføre innenfor de økonomiske rammene som er satt. Det mest konkrete de fikk høre i så måte, var at statsråden «legger til grunn at OUS må kunne tilpasse driften uten at dette går ut over pasientene.»

DENNE FORMULERINGEN er ikke tilstrekkelig beroligende. Bedre ble det ikke av at helseministeren gjennom sin redegjørelse ga inntrykk av at hun befinner seg i en annen virkelighet enn dem som arbeider ved OUS, og kjenner sykehusets utfordringer på kroppen til daglig.

Strøm-Erichsen holdt fast på at OUS ikke har klart å tilpasse driften, kostnadene og bemanningen til den nye situasjonen der pasienter er overført fra Aker sykehus til Ahus. Men hun stilte ikke spørsmål ved realismen i sparekravene, tatt i betraktning av at de siste pasientoverføringene skjedde så sent som ved årsskiftet 2010/2011.

HELSEMINISTEREN understreket hvor viktig det er for et sykehus å bygge tillit både internt i organisasjonen og overfor befolkningen. Deretter hevdet hun at det er skapt et galt bilde av at utfordringene ved OUS er uoverkommelige.

Men Strøm-Erichsen tok ikke inn over seg at hun selv og sykehuseieren Helse Sør-Øst kan ha en stor del av ansvaret for at det er skapt et slikt bilde. Uten at det ble sagt i klartekst, lå det under statsrådens budskap at ansvaret ligger hos den avgåtte direktøren, Siri Hatlen, og sykehusets ansatte.

En slik tilnærming er dårlig egnet til å skape den tilliten helseministeren understreket betydningen av. Helseforetaksmodellen er muligens skapt for å beskytte statsråden mot å få skylden for alt som skjer på sykehusene. Men den fritar henne ikke for plikten til å operere i en virkelighet som pasienter og ansatte kjenner seg igjen i.