Aftenposten mener: Jo, formuesfordelingen i Norge er skjev
Civita har publisert et nytt notat med tittelen «Formuesfordelingen i Norge er ikke skjev».
Dette har tenketanken kommet frem til ved å dele statens netto finansformue, hovedsakelig Oljefondet, ut til alle landets husholdninger. I regnestykket øker da alle husholdninger sin formue proporsjonalt med sin andel av de rundt 10.000 milliardene staten har på bok.
Dermed synker formuesandelen til de 20 prosent rikeste husholdningene fra 70 til 40 prosent.
Nå gjør riktignok ikke denne regneoperasjonen formuesfordelingen helt jevn, slik tittelen på notatet gir inntrykk av. Men viktigere er spørsmålet om dette er en relevant metode for å måle hvordan eiendeler er fordelt her til lands.
Argumentet finner Civita i at staten eies av befolkningen. Med en formuende stat vil befolkningen ha høyere inntekter og flere velferdstjenester enn om staten ikke har formue. Dessuten følger det av økonomisk teori at økt offentlig sparing gir redusert privat sparing.
Hvis man skal følge logikken helt ut, bør man spørre om ikke all statlig eiendom også bør inkluderes. I så fall vil man komme til at for eksempel Slottet også eies av befolkningen og dermed bidrar til en jevnere formuesfordeling.
I regjeringens ulikhetsmelding fra mars finner man en lignende konstruksjon. Der påpeker regjeringen at «humankapitalen, det vil si verdien av den enkeltes evne til å arbeide, ikke er med i formuestallene». Resonnementet tilsier at all fremtidig arbeidsinntekt også skulle regnes inn i folks formue.
Men spørsmålet er om disse øvelsene forkludrer mer enn de oppklarer. Nordmenn har grunn til å prise seg lykkelige for statens mange tusen milliarder i formue. Det er også åpenbart at denne formuen har en sterkt utjevnende effekt når den bidrar til å gi befolkningen offentlige velferd, gratis eller sterkt subsidiert. At disse ytelsene bidrar til å gjøre ulikheten mindre, er også en relevant nyansering når man snakker om inntektsulikhet.
Men da dreier det seg om tjenester og overføringer som befolkningen faktisk mottar og har tilgang til. Det samme kan ikke sies om selve formuen, eller for den saks skyld potensielle arbeidsinntekter i fremtiden.
Et meningsfullt formuesbegrep i fordelingssammenheng bør forutsette at den som har formuen, også kan bruke den. Statens finansformue, eller for den saks skyld alle statens aktiva, disponeres ikke av husholdningene.
Det mest presise bildet på hvordan formuen er fordelt mellom husholdningene får man fortsatt ved å konsentrere seg om de verdiene husholdningene faktisk disponerer.
