Isolasjonen er hovedproblemet
Norge har i årevis fått internasjonal kritikk fordi varetektsfanger holdes altfor lenge i isolasjon. Advokatforeningen og Amnesty har også rettet hard kritikk mot myndighetene. Likevel forblir problemet uløst.
Saken er med jevne mellomrom oppe i mediebildet. Senest i en kronikk her i avisen mandag skildret Stein Lillevolden de enorme belastninger isolasjon medfører.
Kronikken:
En nå avdød medfange fortalte hvordan knuten på stump rep fortsatt hang i taket etter at den forrige fangen ble kuttet ned
Antall selvmord i norske fengsler er foruroligende høyt, og varetektsfanger i mer eller mindre isolasjon er overrepresentert på denne triste statistikken.
En beslektet problemstilling er knyttet til overdreven bruk av politiarrest, såkalte glattceller, et nakent rom kun utstyrt med en plastmadrass og et åpent toalett. Også her har Norge kommet i internasjonalt søkelys på en særdeles lite flatterende måte, med kritikk blant annet fra FNs torturkomité.
Vi erkjenner at problemene er sammensatte og involverer mange ledd i hele rettspleiekjeden. Det er mangel på egnede celler, etterforskerkapasiteten er sprengt, og det er kø ved domstolene. Det avdekkes mer kriminalitet med internasjonale forgreninger, med fare for at de siktede stikker av til utlandet hvis de ikke varetektsfengsles. Isolasjon kan være nødvendig.
Men når Norges varetektspraksis har vært i et så kritisk søkelys og blitt så mye omtalt i nærmere 20 år, er det bortimot uforståelig at man ikke greier å rydde opp.
Da kan det vanskelig bety noe annet enn at skiftende regjeringer — til tross for kritikken utenfra - ikke har tatt problemene alvorlig nok.
Vi må aldri glemme det prinsipielle utgangspunktet. Alle som settes på glattcelle eller plasseres i ordinære varetektsceller er å betrakte som uskyldige til de eventuelt blir tiltalt, stilt for retten og dømt. Den frihetsberøvelse det her handler om, er et meget hardt tvangsmiddel overfor den enkelte.
Derfor er det også strengt regulert.
Varetektsfengsling må begrunnes med hensyn til etterforskningen eller fare for bevisforspillelse eller gjentagelsesfare. På glattcelle skal ingen sitte mer enn to døgn.
Problemet er at regelverket brytes og at det finnes unntaksbestemmelser som uthuler det. Grensen for å sitte på glattcelle overskrides stadig på grunn av mangel på ordinære fengselsceller.
Bare i Oslo ble det ifølge Amnesty i fjor registrert 1508 tilfeller der anholdte ble holdt for lenge på glattcelle.
Det er utrolig nok en markant økning fra de to foregående år, til tross for all kritikken.
Fengsler, blant annet Ila, har innrømmet at fanger holdes isolert uten rettslig kjennelse. En forskrift åpner for en slik praksis dersom det er nødvendig på grunn av «bygningsmessige eller bemanningsmessige forhold».
Venstre går nå inn for at en innsatt må overføres fra glattcelle til en vanlig fengselscelle etter maks fire timer. Forslaget vil bidra til nok en gang å rette søkelyset mot en praksis Europarådets torturkomité kaller umenneskelig og nedverdigende, men en lovendring må følges opp med ressurser for å få bygget flere ordinære celler. Venstre virker pussig nok mindre opptatt av det.
Vi mener selve isolasjonen er hovedutfordringen.
Domstolskontrollen må skjerpes ytterligere. Isolasjon uten rettslig kjennelse må kun forekomme i helt akutte situasjoner og i meget korte tidsrom.
Dette handler om holdninger.
Justispolitisk ledelse, politi, domstoler og fengselsledelse må erkjenne at isolasjon bryter ned mennesker. Tas ikke dette til følge, vil Norge med god grunn fortsatt bli kritisert for menneskerettsbrudd.
