Aftenposten mener: Nyttig kritikk fra Eid-ordføreren mot reformene

Ordfører i Eid, Alfred Bjørlo (V), har i et innlegg i Nationen levert en kraftsalve mot Regjeringens reformer. Bjørlo er klar på at reformer er nødvendige, men mener at regjeringspartiene – også Venstre – er for lite opptatt av hvordan reformene gjennomføres. Resultatet blir, ifølge Bjørlo, en massiv sentralisering og nedbygging av statlige arbeidsplasser ute i kommunene. Han savner politiske grep som sikrer at reformene også bidrar til styrking av kompetansemiljøene i distriktene.

Bjørlo har rett i at gjennomføring av reformene får lite oppmerksomhet. Uenigheten har handlet om for eller mot reform, ikke hva som er en godt gjennomført reform. Spørsmålet er om de ulike målene for reformene henger sammen.

Reformene kan ha flere mål, som bedre tjenester, bidrag til kompetansemiljøer i distriktene og effektivisering. Alle målsetningene er gode. Fagmiljøene i mange mindre kommuner blir bedre og sterkere av sammenslåinger. Det blir lettere å tiltrekke seg ny kompetanse. Staten er også en viktig bidragsyter til kompetansemiljøer i distriktene. Det er lettere å skaffe arbeidskraft til kompetansebedrifter i kommuner som også kan tilby statlige kompetansearbeidsplasser.

Så må effektivisering også være et mål, selv om det ikke alltid snakkes høyt om det. Staten har en forpliktelse til å bruke offentlige ressurser så effektivt som mulig.

Utfordringen er at disse målsetningene ikke nødvendigvis drar i samme retning, særlig hvis de vurderes isolert. En etat som får et sjablongmessig årlig kutt i budsjettet – som de fleste har fått gjennom effektiviseringsreformen – vil måtte spare der det er mulig. Den enkle måten å spare på vil kanskje være å samle kontorer og arbeidsplasser i færre miljøer. Men det må ikke være slik. Det er mulig å gi en politisk føring om at arbeidsplasser skal plasseres med tanke på statens rolle som kompetansearbeidsplass i distriktene. Digitaliseringen gir muligheter for å tenke annerledes om effektivitet. Ringvirkningene av de statlige kompetansearbeidsplassene kan være større enn det som fremkommer i den enkelte etats effektiviseringsvurderinger. En av effektiviseringsreformens store svakheter er nettopp det manglende blikket på helheten.

Statlige arbeidsplasser kan ikke spres for tynt ut over landet hvis de skal ha en effekt ut over seg selv. Fagmiljøer krever også fysisk nærhet, selv om digitalisering gir nye muligheter. Disse problemstillingene glimrer med sitt fravær i den politiske debatten, som preges av svart/hvitt-retorikk om reformer.

Alfred Bjørlos kritikk fortjener en konkret respons fremfor et forsvar fra Regjeringen. Kvaliteten på reformene er langt viktigere enn antallet og farten i reformarbeidet, selv om det er enklere å måle.