Leder

Enøyd fra Tvedt om Libya

  • Aftenposten Redaksjon

I EN MYE lest kronikk i Aftenposten denne uken svinger professor Terje Tvedt pisken over norske medier og politikere.

Leder
Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Aftenpostens syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

Han mener det norske bidraget til FN-aksjonen i Libya i 2011 ble fattet med stor «letthet» og i en atmosfære av «krigseufori» både på Stortinget og i Akersgata.

Fire år etter, «hvor sivilbefolkningen er verre stilt enn noensinne», ser Tvedt fortsatt ingen tegn til «offentlig selvransakelse».

Tvedts kritikk er skarp og ubehagelig. Den fortjener å bli lest og debattert.

Men Tvedt gjør det altfor enkelt for seg selv.

Les kronikken her: Den politiske eliten ante ikke hva de gjorde da de gikk inn for å sende F-16-fly til Libya.

DET ER RIKTIG at Regjeringens beslutning om å stille norske jagerfly til disposisjon i mars 2011 ble fattet etter en for rask prosess hvor Stortinget bare ble summarisk involvert. Det har Aftenposten og mange andre også kritisert. Det er derfor det er mye fornuft i tidligere statsminister Kjell Magne Bondeviks forslag om at det skal holdes en åpen stortingsdebatt før Regjeringen treffer slike beslutninger — når tiden tillater det.

Tvedt har også rett i at begrunnelsen for å gå til militæraksjon i ettertid virker overfladisk fra mange hold.

Men hverken i politikken eller i mediene var veien frem til beslutningen fullt så lettvint som Tvedt gir inntrykk av.

Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre ble jo gjennom våren 2011 nettopp kritisert av opposisjonen på Stortinget for å være unnfallende og kvie seg for å stille norske styrker til disposisjon. «To ganger de siste ti årene har USA og andre vestlige land gått til krig i den muslimske verden. Erfaringene fra Afghanistan og Irak øker ikke lysten på et tredje forsøk i Libya», skrev Aftenposten på lederplass. NATO-landet Tyskland var så skeptiske at de avsto fra å stemme over aksjonen i FNs sikkerhetsråd.

TVEDT HAR RETT I at utviklingen i Libya etter FNs bombeaksjon har vært nedslående. Libya er i borgerkrig. Økonomien er elendig. Både IS og al-Qaida er svært aktive i landet.

Libya er derfor en sterk påminnelse om at slike konflikter svært sjelden kan løses bare med militære virkemidler. Krig sikrer ikke demokrati og garanterer ikke en tålelig politisk utvikling etterpå.

Men aksjonen i Libya var likevel ikke så hodeløst drevet av naive intensjoner som Tvedt vil ha det til.

I mars 2011 kunne ingen se bort fra at Gadafi ville gjøre alvor av trusselen om å begå folkemord på opprørerne i Benghazi, Libyas nest største by. Det kunne blitt et nytt Srebrenica, hvor FN i 1995 var passive tilskuere til at over 7000 bosniere ble massakrert.

Tvedt gir inntrykk av at ingen har lært noe av Libya.

MEN NATO, og Norge, har lært av Libya - og av like nedslående erfaringer i Afghanistan og Irak på 2000-tallet.

Skepsisen til humanitært begrunnede militæraksjoner har uten tvil økt.

NATO-landenes tilbakeholdenhet i Syria illustrerer nettopp det.

Syria illustrerer dermed også hvor høy pris millioner av uskyldige krigsofre betaler når Vesten toer sine hender.

Moralen i Tvedts kronikk synes å være at den vestlige verden må holde seg unna konflikter i Afrika og Midtøsten man ikke forstår noe av.

Dessverre slipper vi ikke unna så lett.

Som medlem av verdens mektigste militærallianse er Norge dømt til å leve med dilemmaene knyttet til bruk av militærmakt i humanitære kriser.

Les mer om

  1. Ledelse