Et sosialt press som må bekjempes

  • Aftenposten Redaksjon
afp000852380-RKmFMuuPPk.jpg
Dette er en lederartikkel. Lederen gir uttrykk for Aftenpostens syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

Aftenposten brakte rett før helgen et intervju med 19 år gamle "Amir" — han er anonymisert - som bor sammen med sine foreldre i Oslo og går siste året på videregående. Hans historie er tankevekkende, viktig og må inspirere til handling.

Norskpakistanske "Amir" er født og oppvokst i Oslo, føler seg norsk, men lever to ulike liv, et ute sammen med venner, et annet med familien. Barndommen opplevde han som ukomplisert, med skolegang, fotball og andre fritidsaktiviteter. Men fra 13-14 årsalderen tok familien stadig mer kontroll over livet hans. Som 16-åring ble han etterlatt hos slekt i Pakistan fordi foreldrene fryktet at han var i ferd med å bli altfor norsk.

Etter noen måneder kom han likevel tilbake til Norge på grunn av sterk mistrivsel. Da hadde han mistet skoleplassen og måtte kjempe innbitt for å få den tilbake. Nå opplever han at familien legger sterkt press på ham i valg av studier og yrkesliv. Å snakke om familiens kontrollønsker er tabu, men likefullt vet han ikke om han kommer til å ta et oppgjør med den.

Mange opplever dyp splittelse

Den splittelsen og tvangen "Amir" forteller om, er ikke enestående. Fersk statistikk fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet peker i gal retning. I fjor ble det inngått flere tvangsekteskap, det var mer trusler og vold, og flere ungdommer ble etterlatt i utlandet enn i 2013.

Tallene kan også være et uttrykk for at flere søker hjelp og blir registrert. Uansett lever altfor mange minoritetsungdommer under en ekstrem kontroll fra sin egen familie som stikker kjepper i hjulene for reell integrering. Kontrollen opprettholder og forsterker i stedet parallellsamfunn og et farlig og nedbrytende utenforskap.

Bra, men ikke nok med handlingsplan

Arbeiderpartiet vil nå lansere en handlingsplan mot denne formen for sosial kontroll. Ingen handlingsplan vil kunne løse problemene, men det er likevel all grunn til å støtte et slikt tiltak. Politiske initiativ skaper oppmerksomhet og debatt som kan motvirke majoritetsbefolkningens stilltiende aksept. Taushet og likegyldighet gir den sosiale kontrollen gode livsvilkår.

Utslagene er forskjellige, men problemet er ikke ulikt det Aftenposten rettet søkelyset mot for noen år siden. Et selvutnevnt moralpoliti i deler av Oslo med mange innvandrere, særlig Grønland, trakasserer på åpen gate kvinner som går vestlig kledd. Homofile opplever det samme.

Muslimsk ungdom lider sterkest under konflikten

I begge tilfeller handler det om en konflikt mellom tradisjonelle og moderne verdier, mellom en tenkemåte som setter kollektivet i sentrum og en tenkemåte som løfter frem friheten til å ta egne, individuelle valg. Bygdedyret er ingen muslimsk oppfinnelse. Men i vår tid er det ungdommer med muslimsk bakgrunn som lider sterkest under denne konflikten.

Integreringsarenaer som skole og idrett må skoleres til å oppdage og skaffe hjelp til ungdommer som opplever utidig familiepress. Tvangsekteskap er faktisk forbudt. Her kan en handlingsplan være til god nytte.

Men avgjørende er det er å få foreldrene selv i tale, og få dem til å erkjenne at tradisjonsbestemte, kollektive normer ikke kan overtrumfe individuell frihet og egne valg. Barna må betale prisen hvis de ikke får ta den utdanningen de ønsker, og hindres i å få innsikt i hva norsk arbeids- og samfunnsliv krever.

Mest effektivt vil det være om dette budskapet kommer fra muslimer som ikke betrakter integrering og vestlige verdier som en trussel. Derfor er det innvandrermiljøene selv som må gjøre den viktigste jobben.

Les også: