Aftenposten mener: Norges innsats i Libya bør granskes
Den ferske rapporten om Norges engasjement i Afghanistan viser at det også kan være nyttig å se nærmere på vår krigføring i Libya.
Den internasjonale militæraksjonen i Libya i 2011 er blant de mest kontroversielle siden årtusenskiftet. Den viktigste årsaken er at operasjonen raskt fikk et vesentlig videre siktemål enn begrunnelsen for å sette i gang.
En humanitær katastrofe var i ferd med å utvikle seg da styrker som støttet diktatoren Muammar al-Gadafi lå an til å erobre den opprørskontrollerte byen Benghazi. Tiden var knapp. Et FN-vedtak banet vei for bombingen som stanset de Gadafi-lojale styrkene.
Kraftig tidspress
Norske fly slapp flere hundre bomber mot mål i Libya. Det skjedde etter en politisk beslutningsprosess i svært høyt tempo. Presset fra den akutte krisen overskygget i stor grad behovet for vurdering av de langsiktige konsekvensene.
Fortsettelsen viser hvor komplisert det er å gripe inn i et annet lands borgerkrig. Bombingen fortsatte inntil det libyske regimet var styrtet, men luftkrigen kunne ikke skaffe landet en stabil og styringsdyktig regjering. Fem år senere finnes det fortsatt ingen myndighet som med troverdighet kan hevde å ha kontroll over hele territoriet.
Tilfluktssted for IS
En alvorlig konsekvens er at deler av Libya er blitt et fristed for terroristene i Den islamske stat (IS), som her har fått et nytt utgangspunkt for sine angrep.
- Det pågår en hard debatt om hva som gikk galt: Norge bombet landet for å hjelpe folket. Nå lever de under et terrorregime
En annen alvorlig konsekvens, om enn indirekte, er at Libya har bidratt til å forsure det internasjonale diplomatiske klimaet. I ettertid har både Russland og Kina gitt uttrykk for at de aktivt ville ha motarbeidet et FN-vedtak, dersom de hadde forstått at operasjonen skulle bli så omfattende.
Krigen i Afghanistan har vært større og mer langvarig enn konflikten i Libya. Målene for det internasjonale engasjementet har også vært mer ambisiøse i Afghanistan. Men målt ut fra resultatene, er det minst like stor grunn til å granske det som skjedde i Libya.
Mange skuffelser
Afghanistan-rapporten peker på at håpet om å bygge opp et nytt samfunn – ofte kalt nasjonsbygging – ikke er blitt oppfylt. Taliban står fremdeles faretruende sterkt, men Afghanistan er ikke lenger en base for internasjonal terrorisme. Det er i det minste en delseier.
- Frank Rossavik kommenterer erfaringene fra Afghanistan: Æille feila fra i går
Ifølge rapporten har Norge i høy grad lykkes med å fremstå som en pålitelig og innsatsvillig alliert i Afghanistan. Dermed har Norge oppnådd et pluss på sin sikkerhetspolitiske konto, noe som kan komme til nytte i andre situasjoner. En lignende vurdering kan gjøres når det gjelder Libya.
Nødvendige spørsmål
Det er flere store spørsmål som må besvares. For det første var beslutningsprosessen av en slik art at det er legitimt å spørre om den var fullt forsvarlig.
For det andre var de utilsiktede konsekvensene i Libya så mange at det er nødvendig å holde de faktiske resultatene opp mot de mål som vanligvis ligger til grunn for norsk utenrikspolitikk.
Formålet med en gransking er ikke å utkjempe fortidens slag på nytt. Hensikten er å se om norske politikere og militære – og ikke minst norsk opinion – har noe å lære. Det er definitivt ikke siste gang Norge blir bedt om å bidra når det brenner.
- Les mer om den norske Afghanistan-rapporten: Utvalg feller nedslående dom
