Aftenposten mener: EU bør ikke gi opp Tyrkia
Onsdag denne uken avsluttet Tyrkia unntakstilstanden som ble innført etter kuppforsøket i 2016. I løpet av disse to årene er 80.000 mennesker blitt fengslet, nesten dobbelt så mange har mistet jobben i offentlig sektor, og nær sagt all regjeringskritisk presse er blitt kneblet.
Unntakstilstanden er blitt forlenget syv ganger, helt til den utløp onsdag ved midnatt. Den opplagte årsaken til at president Recep Tayyip Erdogan ikke anså det som nødvendig å forlenge den igjen, er at han vant presidentvalget i slutten av juni. Unntakstilstanden er på mange vis allerede blitt permanent, ettersom de omfattende grunnlovsendringene nå har trådt i kraft etter gjenvalget. Det hører med til historien at legitimiteten til resultatene av folkeavstemningen om grunnlovsendringene og valget er blitt trukket i tvil.
Valget ble fremskyndet med halvannet år. Presidenten hadde neppe lyst til å vente med å konsolidere makten han har tilranet seg siden kuppforsøket, og som forventet vant han med god margin. Erdogan er blitt Tyrkias mektigste mann siden landets grunnlegger Atatürk, som døde for 80 år siden.
Statsministerstillingen har forsvunnet; i stedet er presidenten regjeringens leder. Erdogan har også makt til å oppløse parlamentet og utlyse nyvalg. Parlamentets innflytelse er for øvrig betydelig redusert. Presidenten har fått enda større mulighet til å påvirke domstolene. Kort sagt har demokratiet og rettsstaten i Tyrkia forvitret under Erdogans lederskap. At unntakstilstanden nå opphører, gir ingen grunn til optimisme på landets vegne.
Tyrkia erklærer slutt på unntakstilstanden etter to år
For ikke mange år siden så Tyrkia ut til å bevege seg i retning av å bli et liberalt demokrati, selv om demokratiet i landet på ingen måte var fullkomment. Så sent som i 2005 innledet landet samtaler med EU om medlemskap, en alt annet enn enkel prosess, men utsiktene om et stadig mer demokratisk Tyrkia var gode. I dag er situasjonen radikalt forandret. Tyrkia har tatt tydelige skritt i motsatt retning av Brussel.
Desto større grunn er det til at EU ikke bør gi opp videre samtaler med Tyrkia. Landet er medlem av NATO, og EU er Tyrkias suverent viktigste handelspartner. Erdogan nyter godt av å kunne spille på nasjonalistiske strenger blant hjemmepublikumet, noe som i enda større grad vil kunne gjøre seg gjeldende dersom EU inntar en avvisende holdning til ham og landet han leder.
En fordel for EU i så måte er at den tyrkiske økonomien er på hell. Rett nok var veksten høy i fjor, men det var i stor grad et resultat av kunstig stimuli fra lånefinansierte offentlige prosjekter. Det gir EU bedre forutsetninger for å påvirke Tyrkia, og dialogen bør fortsette.
