Aftenposten mener: Norge må være gjenkjennelig i møte med Kina
Gjensidig tillit i forholdet mellom Kina og Norge fordrer at statsminister Erna Solberg (H) allerede nå minner om at menneskerettigheter hører hjemme på agenaden.
Statsminister Erna Solberg drar torsdag til Kina som et ledd i arbeidet med å reetablere kontakten med landet. Norge ble som kjent plassert i den diplomatiske fryseboksen etter at dissidenten Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris i 2010.
Debatten forut for reisen har handlet om ett forhold: Regjeringen avviser forventinger om at Norge vil ta opp menneskerettighetssituasjonen i Kina på dette første møtet.
Erna Solberg vil ikke om snakke om menneskerettigheter i Kina: - Økonomiske interesser har fått prioritet
Det er mulig å forstå Regjeringen. Norge har lidd mer enn Kina under det iskalde forholdet mellom de to landene. Lakseeksport er bare en liten del av dette. Kina er en stormakt på så mange områder, ikke bare innenfor handel. Det er åpenbart i Norges interesse å ha en god relasjon til landet.
Regjeringen argumenterer med at disse første møtene først og fremst skal etablere plattformer for senere samtaler om ulike tema, deriblant menneskerettigheter. Norge har ikke fått sagt et ord om menneskerettigheter i de årene vi var i fryseboksen, og første oppgave nå må være å skape en relasjon som gjør det mulig å ta det opp ved ulike anledninger. Slike tema er lettere å lufte blant venner enn blant ledere som jobber med å bygge tillit til hverandre. Først må Norge og Kina bli venner, er logikken.
På den annen side kan Norge aldri går med på at norske politiske ledere forsømte seg da Nobelprisen gikk til Liu Xiaobo i 2010. Norske politikere kan heller aldri godta at det finnes tema de ikke kan ta opp i møtene med motparter i Kina. Regjeringen forsikrer at det ikke er gitt løfter om noe annet, noe det ikke finnes grunn til å mistro. Derfor er det så viktig å vise frem allerede nå at en gjensidig og tillitsfull relasjon mellom Norge og Kina må bygge på at begge parter kan ta opp også vanskelige problemstillinger. Det må finnes måter å markere denne gjensidigheten på også i de første møtene mellom Erna Solberg og hennes motparter i Kina.
Det ville være naivt å forvente at menneskerettigheter skulle bli et hovedtema under dette første og meget viktige møtet med kinesiske ledere. Norsk utenrikspolitikk er, som all annen utenrikspolitikk, først og fremst drevet av egeninteresse. For Norges del betyr det at næringslivet spiller en nøkkelrolle, noe det definitivt gjør i denne runden. Men det må finnes et punkt på skalaen mellom å si ingenting, og å markere så sterkt at relasjonen spoleres igjen, der en norsk statsminister kan operere. Statsminister Erna Solberg overbeviser ikke om at Regjeringen har jobbet hardt nok for å finne dette punktet.
