Lærere som forlater skolen

Ikke bare trenger vi flere lærere, de skal helst være dyktige også.

RUNDT 38 000 lærere jobber utenfor skolen. Det tilsvarer en av fire med lærerutdanning, og det er en andel som har ligget stabilt de siste årene. Det er særlig helse— og sosialsektoren, barnehager og offentlig administrasjon lærerne forsvinner til.

Tallene er ikke urovekkende i seg selv. Folk med lærerutdanning er tydeligvis etterspurt i mange bransjer. Det er positivt for dem det gjelder, og det gjør studiet mer attraktivt. Dersom lærerne etter noen år i "eksil" vender tilbake, er det også flott at skolen på den måten får tilført impulser og erfaringer fra samfunnet ellers. En person som tar lærerutdanning, er ikke dømt til å være lærer for evig og alltid.

NÅR DETTE likevel er et problem i Norge, er det fordi vi mangler så mange lærere. I dag underviser rundt 15 000 ufaglærte i skolen. I nær hver fjerde time er det en person uten lærerutdanning som står for undervisningen, hvis man inkluderer vikartimer. Og etterspørselen etter lærere vil bare øke i årene som kommer. Det gjør det så viktig å beholde de lærerne vi allerede har – og å rekruttere nye.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen peker på at flere lærere gikk fra andre yrker til skolen enn motsatt i perioden 2009–2010. Det er positivt. Men det er ikke nok, når antallet lærere i skolen ble redusert med totalt rundt 400 i samme periode, blant annet på grunn av pensjonering.

For å fylle lærerværelsene er det nødvendig å satse bredt. Rekrutteringen til studiet må økes. Det må bli mer attraktivt for frafalne lærere å returnere. Og dagens lærerstand må stimuleres til å stå i jobben til de er 67, i stedet for å førtidspensjonere seg.

Nøkkelen til å nå disse målene er å øke læreryrkets status og anseelse. Man skal ikke lenger enn til Finland før det er ungdommene med toppkarakterer som drømmer om å undervise. I Norge er det lenge siden det å være lærer ga deg en høy posisjon i samfunnets hierarki.

LIKEVEL har ingen noen enkel oppskrift på en slik endring. Fagforeningen Utdanningsforbundet bruker situasjonen til å fremme sine kampsaker om bedre lønn, mindre byråkrati og mer tid til å følge opp den enkelte elev. De fleste politiske partiene har tro på å gjøre lærerutdanningen til en femårig masterutdanning eller å skjerpe opptakskravene. En rapport fra Kunnskapsdepartementet peker på at den faktoren som i størst grad lokker lærere tilbake er muligheten for å oppleve de "gylne øyeblikkene", når en elev vokser faglig og som menneske.

Foreløpig ser i hvert fall ikke Regjeringens satsing ut til å gi de nødvendige resultater. I år sank søkningen til den nye grunnskolelærerutdanningen, til tross for store reklamekampanjer. Og frafallet underveis i lærerstudiet er fremdeles altfor høyt. Men andelen lærere som ikke førtidspensjonerer seg er heldigvis økende.

Det er også motsetninger mellom kvantitet og kvalitet. For ikke bare trenger vi flere lærere, de skal helst være dyktige også. Den store utfordringen er å nå begge disse målene parallelt. Som lederen i Utdanningsforbundet, Ragnhild Lied, nylig påpekte i VG: Så lenge lærermangelen er så stor som nå, har det lite for seg med økte opptakskrav på studiet. For i dag kan de med karakteren to i matematikk fint undervise i skolen, men de kommer ikke inn på lærerstudiet. Det er en slik sirkel som må brytes.