Aftenposten mener: Lettvint om velferd og profitt

  • LEDERARTIKLENE SKRIVES AV AFTENPOSTENS KOMMENTATORER. GRUPPEN LEDES AV POLITISK REDAKTØR TRINE EILERTSEN.
Venstresidens ladede begrep «velferdsprofitør» har klangbunn langt inn i Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Begrepet dekker over viktige nyanser. Her Audun Lysbakken (SV), Trygve Slagsvold Vedum (Sp) og Jonas Gahr Støre (Ap) under partilederdebatten ved valgkampens start.
Dette er en lederartikkel. Lederen gir uttrykk for Aftenpostens syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

Det er nesten fascinerende hvor lett stempelet «velferdsprofitør» har etablert seg som et brukbart begrep i det offentlige ordskiftet. Begrepet, som kommer fra ytre venstre, har som formål å mistenkeliggjøre alle som tilbyr velferdstjenester innenfor en kommersiell ramme. Kommersiell betyr som kjent at et av målene er å gå med overskudd, å tjene penger, en sunn målsetting i en markedsøkonomi som den norske. At overskudd, kombinert med helt legitime ønsker om å få avkastning på investerte penger, regnes som mistenkelig hos ytre venstre, er kjent. Men i løpet av året har logikken spredt seg helt inn i både Senterpartiet og deler av Arbeiderpartiet.

Diskusjonen om privateide velferdsleverandører og profitt er sammensatt. Vi fikk et godt eksempel på det da Trine Skei Grande (V) og Audun Lysbakken (SV) gikk i tottene på hverandre under partilederdebatten forrige uke. Lysbakken slo fast at ansatte i kommersiell velferd tjener dårligere enn i kommunal og ideell, noe Grande bestred. I en faktasjekk ga Aftenposten ham rett i påstanden.

Grandes motstand bygget på en rapport fra Private Barnehagers Landsforbund (PBL), som slo fast at ansatte ikke har dårligere pensjonsvilkår en kommunalt ansatte. Det gjorde Grandes fundament for motstanden for spinkel og smal. For ser vi isolert på lønnsutbetaling og gjennomsnittstall, har Lysbakken rett.

SV-lederen underspiller imidlertid at forklaringen ikke behøver å være at kommersielle arbeidsgivere generelt tilbyr dårligere lønns- og arbeidsvilkår. Forskjellene kan skylde alt fra ansiennitet, utdannelse og arbeidstid. Men selvsagt kan det også skyldes lønn.

Ansattes velferd handler om langt mer enn lønn, både innenfor velferdstjenester og på andre områder. Virksomheter i helt like bransjer, som tilbyr relativt like tjenester, kan ha ganske ulike vilkår og rammer rundt de ansatte. Det kan dreie seg om alt fra pensjon, ledelse, påvirkningsmuligheter i jobben, turnusordninger, videreutviklingsmuligheter og lønn. Alle som jobber i private bedrifter vet det. Noe av fordelen med et mangfold av tilbydere, er nettopp at det blir konkurranse om også dette.

Les også

Jeg er en velferdsprofitør | Jørgen Kjørven

Vi trenger en fornuftig debatt om hvordan private tilbydere av velferdstjenester skal følges opp, hvordan offentlige tilbydere skal lære av gode private løsninger og hvordan kommune og stat skal sikre at offentlige penger brukes mest mulig effektivt. I stedet har vi fått en svart-hvit debatt der private, kommersielle tilbydere løftes frem som et problem i seg selv. Nyansene glimrer med sitt fravær. Ordet «velferdsprofitør» signaliserer at nyansene heller ikke er interessante, noe som gjør ordet til et rent politisk verktøy.