Leder

Aftenposten mener: Velgerne lever godt med uklare regjeringsalternativ

  • Lederartiklene Skrives Av Aftenpostens Kommentatorgruppe. Den Ledes Av Politisk Redaktør Trine Eilertsen.

Jonas Gahr Støre (Ap) vil ikke si noe om mulige regjeringskonstellasjoner nå. Foto: Bjørn S. Kristiansen

Diskusjonene om regjeringsalternativ må ikke overskygge diskusjonen om politikkens vilje og innhold.

Leder
Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Aftenpostens syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

Det er sesong for de politiske partienes oppsummerende pressekonferanser.
Mulige samarbeidskonstellasjoner etter valget i 2017 er tema på mange av dem.
Av naturlige grunner er det samarbeid mellom opposisjonspartiene som utløser flest spørsmål. Arbeiderpartiet, som gikk til valg på en rødgrønn flertallskonstellasjon i 2009, og fikk åtte år ved makten med den, er særlig interessant.

Nå sier partileder Jonas Gahr Støre (Ap) omtrent det samme som Erna Solberg (H) sa før valget i 2013: Han vil ikke lukke noen dører. Eller som Erna Solberg sa det: Han vil i praksis samarbeide med dem som ønsker et regjeringsskifte.

  • Flere saker om samarbeid:

Les også

  1. Bryter med Stoltenbergs strategi

  2. KrF nekter å svare på om en stemme til dem vil gi Støre eller Solberg

Denne måten å tenke på var et av Arbeiderpartiets hovedargument mot Erna Solbergs prosjekt i 2013. Den gangen ble det uklare alternativet på borgerlig side fremstilt som kaotisk. Ikke bare det, Erna Solberg ble utlagt som en svak leder fordi hun ikke kunne gjøre rede for hvilket regjeringsalternativ velgerne skulle ta stilling til.

Erna Solberg ble kjørt hardt av Arbeiderpartiet i valgkampen i 2013. Hennes åpenhet for ulike samarbeidskonstellasjoner skulle etter sigende gi kaos, og samarbeidsavtalen mellom de fire opposisjonspartiene kom som en overraskelse. Foto: Kallestad, Gorm / NTB scanpix

Høyre har allerede begynt å snakke om rødgrønt kaos, som er et fristende takk for sist gitt Arbeiderpartiets råkjør før forrige valg. For velgerne er ikke det så veldig interessant, akkurat som det ikke var det i 2013. Det er ikke kaotisk at partier går til valg på egen politikk, for så å snakke seg sammen når styrkeforholdet mellom dem er avklart. Vi har et flerpartisystem der enhver statsminister må være innstilt på å søke samarbeid i en eller annen form. Det betyr at primærstandpunkter må vike i flere saker, og at ingen partier får gjennomslag for et helt partiprogram. Dette forstår velgerne.

Det betyr ikke at partienes veivalg ikke har betydning. Det er forskjell på om det største regjeringspartiet finner støtte i sentrum eller til venstre for Arbeiderpartiets del, og til høyre for Høyres del. Det så vi under den rødgrønne regjeringen, der sentrum ble marginalisert, og vi
ser det under dagens regjering. Fremskrittspartiets intense iver etter
egenmarkering er en styrke for Frp på kort sikt, men en svakhet ved dagens regjeringskonstellasjon. Samarbeidsavtalen med sentrum svekkes, og Erna Solberg strever med å fremstå som den tydelige lederen hun bør være. Den kronglete veien frem mot et asylvedtak i Stortinget er et ferskt bunnpunkt i så måte.

Samarbeidskonstellasjoner blir tema frem mot landsmøtene og valget i 2017. Men diskusjonene om samarbeid må ikke stå i veien for en diskusjon om partienes retningsvalg i de viktige sakene.

Norsk politikk er ikke ultimatumenes arena, men samarbeidets arena. Ultimatum og garantier er dømt til å skuffe velgerne, noe Miljøpartiet De Grønne smertelig har erfart i Oslo.
For det viktigste er og blir viljen i politikken, selv om det endelige politiske resultatet påvirkes av hvordan partiene finner sammen på Stortinget. Dette kan partiene med fordel være enda mer åpne om også i valgkampen, slik at velgerne skjønner hvor smertepunktene til det enkelte parti befinner seg.

Les mer om

  1. Jonas Gahr Støre
  2. Erna Solberg
  3. Stortinget
  4. Miljøpartiet De Grønne (MDG)