Aftenposten mener: Sanksjonene mot Russland bør bestå
Mandag er det fem år siden Krim ble folkerettsstridig annektert av Russland. Annekteringen ga støtet til krigen i Øst-Ukraina, et kraftig forverret forhold mellom Russland og Vesten, samt opprusting i NATO. Alliansens mål om at landene skal bruke minst 2 prosent av sin verdiskapning (BNP) på forsvarsbudsjettet, ble vedtatt i september 2014.
Av det russiske regimet regnes 18. mars som «gjenforeningsdag», noe som refererer til at Krim var russisk fra slutten av 1700-tallet til 1954, da Russlands lederskap overførte halvøyen til Ukraina. Overføringen skjedde innenfor rammen av Sovjetunionen, en sammenslutning av kommunistiske diktaturer under russisk ledelse fra 1922 til 1991.
Ukraina ble selvstendig da Sovjetunionen brøt sammen i 1991. I 1994 ble Ukrainas atomvåpen overført til Russland. Til gjengjeld ble landets territorielle integritet garantert av blant andre Russland. President Vladimir Putin brøt åpenbart denne avtalen, kalt Budapest-memorandumet, da hans soldater dundret inn på Krim for fem år siden.
Smart å gi etter?
Annekteringen var selvsagt folkerettsstridig også på andre måter. Til sitt forsvar peker russerne på en folkeavstemning som ble gjennomført kort tid etter annekteringen. Den ga et stort flertall for å gjøre Krim til en del av Russland. Resultatet er ikke overraskende, gitt at russerne da var i flertall på Krim – et resultat av russisk masseinnvandring fra 1800-tallet og fremover. Denne russifiseringen har for øvrig fortsatt i de senere år. Krim-tatarene, halvøyens opprinnelige befolkning, er marginalisert.
Den omstridte folkeavstemningen og endringen av halvøyens demografi gjør ikke annekteringen mer legal, men styrker naturligvis antagelsen om at Russland aldri vil gi Krim tilbake til Ukraina.
Her er det mulig å argumentere såkalt realpolitisk for at Vesten må akseptere Russlands overtagelse av Krim, som et steg mot en løsning av krigen i Øst-Ukraina og mot et bedre internasjonalt samarbeidsklima.
Slik ble Russlands militæroperasjoner avslørt. Nå blir det mye vanskeligere.
Fare for flere «eventyr»
Problemet er at denne typen ettergivenhet lett vil tolkes som en invitasjon til nye russiske fremstøt.
I dag okkuperer Russland blant annet en del av Georgia (siden 2008) og en del av Ukraina. Situasjonen rammer de to landene hardt, og begrenser sterkt deres utenrikspolitiske handlefrihet.
Det er alltid en fare for at Russland vil misbruke sin makt også mot andre små land. Så lenge det er snakk om land utenfor NATO, kan Vesten vanskelig gripe inn militært. Desto viktigere er det å bruke de politiske og økonomiske midlene som står til rådighet.
