Aftenposten mener: Angstbitersk om sykelønn

Stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde (H) ønsker å debattere sykefravær og sykelønnsordningen. Utgangspunktet er det kjente faktum at Norge har verdens høyeste sykefravær. Kombinerer vi det med erkjennelsen av at Norge sannsynligvis har verdens best regulerte arbeidsmarked, er det åpenbart at det er ting å ta tak i.

Denne debatten handler om mer enn kompensasjonsgraden ved sykefravær. Sykefravær er et komplekst tema, og det må angripes fra flere sider. Derfor er det så forstemmende at Arbeiderpartiet og fagbevegelsen velger den angstbiterske reaksjonen på invitasjon til debatt. Tirsdag var det stortingsrepresentant Arild Grande (Ap) som fikk æren av å fremføre det forutsigbare budskapet, i NRKs radioprogram Politisk kvarter: Bare det å stille spørsmål blir et bevis på at Høyre nå viser sitt «sanne ansikt». Utspillet karakteriseres som en «gavepakke fra Høyre», og kritikken handler om at standpunktet er presumptivt upopulært, fremfor å handle om argumenter om sak.

Det er legitimt å kjempe for en sak som regnes som en av arbeiderbevegelsens viktigste seire gjennom tidene. Det er også vesentlig å få frem argumentene mot å endre på den delen som handler om kompensasjonsgrad. Argumentene finnes. Men det er destruktivt å gjøre all debatt om temaet til et spørsmål om hvorvidt Høyre prøver å snikinnføre kutt i ordningen nærmest under den politiske radaren. Det gjør ikke Høyre. Partiet har snarere latt seg dytte inn i en posisjon der knapt noen våger å stille de åpenbare spørsmålene knyttet til ordningen. Det har bidratt til at en politisk problemstilling er preget av berøringsangst snarere enn åpen debatt.

• Trine Eilertsen: Sykelønn er et kostbar politisk tabu

Velferdsordninger må evalueres og revurderes med utgangspunkt i ny kunnskap og samfunnsendringer. Det gjelder selvsagt også sykelønnsordningen og politikken for å få ned fraværet. Selvsagt skal vi undersøke hva vi kan lære av Sverige, som har gjennomført flere endringer og fått resultater.

Det er tre år til neste stortingsvalg. Da må det være lov å håpe på at våre viktigste politikere evner å gå inn i disse problemstillingene med åpent sinn, og at de styrer unna karakterstikker som «krigserklæring», som Fagforbundet velger å bruke. Arbeiderpartiets reaksjoner på de spede og altfor få forsøkene som kommer, står i veien for en debatt som kan ta oss videre. Debatten må tas av politikere som evner å se forbi kortsiktig politisk eller retorisk gevinst. Det er umulig å diskutere velferdsstatens bærekraft og utvikling uten å gå åpent inn i tema som dette.