Fremtid uten fred
Israelerne har kalt den voldsomme offensiven, som i løpet av en uke har drept over 70 palestinere og såret flere hundre på Gazastripen, for "Oppgjørets dager". Operasjonsnavnet oser av hevn og straff. Denne gang fordi militante palestinske grupper gjentatte ganger har angrepet israelske byer med sine hjemmelagede Qassem-raketter. Navnet forteller også om en tro på at det er mulig å tvinge palestinerne til fred — og til å angre på enhver form for militære angrep på Israel.Det er selvsagt ikke vanskelig å forstå at Ariel Sharons regjering har sterke innenrikspolitiske grunner for den offensiv den israelske hæren nå gjennomfører. Ingen israelsk statsminister kan sitte rolig og se på rakettangrep på landets byer. I tillegg spekuleres det på om offensiven også har indirekte sammenheng med Sharons uttrekkingsplan fra Gaza: Det gjelder å markere styrke før den skal virkeliggjøres, og hindre at en tilbaketrekking blir betraktet som en form for flukt som minner om det som skjedde i Libanon.Uansett forteller kamphandlingene om hvor håpløs dagens situasjon er. I forrige uke var det fire år siden Sharons berømte og beryktede fottur på Tempelhøyden. Den var en medvirkende årsak til utbruddet av den andre intifadaen. Et opprør som har kostet over 3500 mennesker livet, mens mange tusener er skadet. Nå erklærer den israelske forsvarssjefen at hans styrker er rede til å fortsette offensiven i flere uker. "Vi vil fortsette så lenge det trengs," sier Moshe Yaalon.Det kan bli svært lenge. I noen få år virket det som om også Israel var kommet til den erkjennelse at en mulig fred må bygge på en viss form for likevekt mellom to parter som begge har legitime interesser i det samme området. Nå er det lite igjen av en slik grunnholdning. En slik konstatering betyr ikke at det er umulig for oss å forstå de israelere som er blitt skuffet over ledelsen av det palestinske selvstyret. Men vi ser at nesten alt det som nå skjer, har til hensikt å gjøre det umulig å etablere en levedyktig palestinsk stat. Derfor ser vi nå kimen til nye tiår med vold og terror, undertrykkelse og fundamentalisme, tragedier og destruktivitet.Idenne situasjonen har det internasjonale samfunn igjen spilt fallitt. Det såkalte Veikartet for fred - som USA, FN, EU og Russland stilte seg bak - er ikke lenger verdt papiret det er skrevet på. Og det til tross for at det formelt er akseptert av både den israelske og palestinske regjeringen. I internasjonale fora er veikartet fortsatt rettesnor og referanseramme for en fredsprosess, men i praksis er det gått over i historien som nok et rammeverk for fred som ikke er fulgt opp.Det tyngste ansvaret for dette bærer USA som i praksis har gitt Ariel Sharon frie hender, og overlatt palestinerne til seg selv. Gaza-offensiven er bare en av mange indikatorer på akkurat dette. Palestinerne skal trues til en slags fred de ikke selv har fått være med på å påvirke, mens Israel nå legger opp til at ikke bare Øst-Jerusalem, men også store deler av Vestbredden blir værende under permanent okkupasjon.Slik bygger man en fremtid uten fred. En fremtid som gjør verden farligere.
