Kan skattebetalerne stole på Raymond Johansen?

Det meste foruroligende er de økonomiske begrunnelsene som byrådslederen bruker.

Byrådet i Oslo vil bruke av kommunens begrensede ressurser til å øke sine eierinteresser i produksjonen av elektrisk kraft og bli eneeier av strømnettet.

Dette kan ikke være en opplagt beslutning. Langt ifra.

• Les mer om handelen mellom Oslo kommune og finske Fortun. Strømkunder byttes med elektrisk kraft.

Byrådsleder Raymond Johansen snakker om offentlig kontroll med «arvesølvet». Men lovverket sikrer alt slik kontroll. Det er bare stat og kommuner som kan være hovedeier i større selskaper i norsk vannkraftproduksjon.

Og strømnettet er strengt regulert av statlige myndigheter.

Det meste foruroligende er imidlertid de økonomiske begrunnelsene som byrådslederen bruker. De er egnet til å svekke tilliten til Johansens økonomiske dømmekraft som forvalter av offentlige midler.

En krone kan ikke brukes to ganger

Johansen sier blant annet at Oslo kommune har sikret fremtidig eierskap til arvesølvet i kraftsektoren uten at det koster innbyggerne i Oslo en krone.

Dette er positivt feil.

Følgende skjer: Oslo kommune selger den delen av Hafslund som står for kjøp og salg av elektrisk kraft, for et milliardbeløp.

Salgssummen bruker kommunen på å bli en enda tyngre aktør innen produksjon av elektrisk kraft og dessuten til å bli eneeier av strømnettet i Oslo og store deler av Akershus og Østfold.

Det er foruroligende hvis ikke Johansen skjønner at dette representerer en kostnad. Salgsinntektene kunne jo ha vært brukt på noe annet eller blitt overført til kommunekassen.

Kommunen tar en økonomisk risiko

Raymond Johansen sier at kommunens økte eierandel i Hafslunds kraftproduksjon vil bidra til å sikre inntektene til Oslos innbyggerne i generasjoner fremover.

Johansen uttaler seg med skråsikkerhet om noe han burde vite at han ikke kan vite.

Utfallet vil blant annet avhenge av strømprisene i årene fremover. Her er risikoen betydelig. Det pågår en storstilt utbygging av ny elektrisk kraft i Norge og Sverige, som legger et press på strømprisene i det nordiske markedet.

Historien er en upålitelig veiviser til fremtiden. Men enkle regnestykker viser at hvis kommunen hadde sagt ja til salg av Hafslund sist saken var oppe, i 2003, og plassert pengene i aksjemarkedet, ville Oslo ha kommet klart bedre ut. Det ville gitt vesentlig større gevinst enn summen av utbyttene og verdistigningen på aksjene i Hafslund.

Nå forteller både Raymond Johansen og næringsbyråd Geir Lippestad at kommunen vil «posisjonere seg» i kraftbransjen og bli en aktiv eier. Plutselig er det business, ikke omtanken for «arvesølvet» som er målet.

Det er liten grunn til å bli beroliget, snarere tvert imot.