Brexit er et symptom på EUs utfordringer
Finnes det noen ektepar som går i gang med skilsmisseforhandlinger med mål om å gifte seg med hverandre på nytt?
Slik kommenterer den britiske statsministeren David Cameron London-ordfører Boris Johnsons ståsted i EU-saken.
Johnson, som seiler opp som nei-sidens frontfigur, begrunner standpunktet sitt med et håp om å forhandle frem en mer fordelaktig tilknytningsform til det europeiske fellesskapet.
Boris Johnson er av Storbritannias mest populære politikere :
48 bilder som viser hvorfor det er så lett å elske denne mannen
Cameron kritiserer ham, med rette, for å spille på at han kan leve med begge tilstander; både fortsatt EU-medlemskap hvis avtalen er god nok og en utmeldelse av EU.
Statsministerens kritikere mangler imidlertid heller ikke skyts. David Cameron har angrepet hele spørsmålet om britisk EU-medlemskap på en klønete måte.
I et forsøk på å blidgjøre de av sine partifeller som utfordrer EU-medlemskapet — og akkurat nå har seks av hans statsråder sagt at de vil jobbe for et nei - har han skapt inntrykk av at han er tøffere i tonen overfor EU enn han faktisk er.
Det kan slå kraftig tilbake under folkeavstemningen 23. juni, når britene skal ta stilling til fortsatt medlemskap, med en reforhandlet avtale.
Skulle britene velge å gå ut av EU er det vel så alvorlig for EU som for Storbritannia. Det vil være et brudd med en kontinuerlig utvidelse og tilnærming gjennom 50 år, som har utviklet unionen fra seks til 28 medlemmer. Dagen vil bli et veiskille i Europa.
Debatten om et britisk brudd med EU, også kalt Brexit, er et symptom på noen av EUs største utfordringer.
Det indre markedet, som var en av de store visjonene i det moderne EU-samarbeidet, har svakheter som flere enn Storbritannia ønsker å endre. Det indre markedet skulle bidra til økt velferd i alle EU-landene, og virke som en fornuftig fordelingsmekanisme for ressurser som arbeidskraft og kapital.
I påvente av at velferdsnivåene blir mer like mellom medlemsland, mener Storbritannia og de nordiske EU-landene at forskjellene i velferdsytelser er et problem. Britenes ønske om å differensiere ytelser for innenlandsk og utenlandsk arbeidskraft har vært et kjernepoeng i forhandlingene mellom EU og Storbritannia.
Cameron kom hjem med en noe endret avtale, men det er ingen revolusjon vi snakker om. Spørsmålet er hvordan avtalen rimer med de halvkvedete løftene om å endre styrkeforholdet overfor EU.
Blir det ja eller nei?:
Cameron vil advare velgerne mot kaos. Nå får han hjelp fra en nei-side i full krangel.
I verste fall stemmer britene nei til både avtalen og medlemskapet i juni. Underveis vil vi få se et Storbritannia som vender seg innover samtidig med at EU og det øvrige Europa står i en annen stor utfordring: Migrantkrisen.
Kanskje vil debatten i Storbritannia motivere nei-krefter i flere medlemsland. Det vil i så fall gjøre det enda vanskeligere for EU å utvikle felles svar på migrantkrisen, og den lammende tafattheten fra i fjor høst fortsetter.
Det siste kan skje uansett. Flere ledere i EU sliter med å få et tydelig nok mandat fra befolkningen i arbeidet med å finne svar på migrantkrisen som ikke innebærer at unionen smuldrer.
EU på sin side kan ikke se på at britene diskuterer å forlate EU uten å reflektere over hvordan unionen virker.
EU har overlevd mange kriser og nedturer, og flere land har opplevd solid velstandsøkningen innenfor rammen av EU.
Men både finanskrisen og migrantkrisen har demonstrert åpenbare svakheter med unionen, som i sin tur har skapt en politisk tillitskrise mellom ledere og befolkning i store deler av Europa.
Uansett hva britene måtte velge å gjøre forsvinner ikke de utfordringene.
