Aftenposten mener: Varslingssaker ved OUS må håndteres ved OUS
Oslo universitetssykehus (OUS) registrerte ni varslingssaker i 2018, en økning fra null året før. Sykehusledelsen forklarer økningen med at ansatte ble oppfordret til å varsle, at en nulltoleranse for trakassering ble uttalt, og at en «varslingsplakat» ble lansert.
Det er ingen grunn til å tvile på forklaringen, men den sier også mye om hvor dårlig det har stått til med varslingsrutiner før #metoo og dette initiativet. Undersøkelsen blant leger ved OUS, der en fjerdedel rapporterte om trakassering, vitner om at problemet er større enn det som gir seg utslag i konkrete varslingssaker.
En høy andel leger uten fast ansettelse, som opplever at karriererutviklingen er avhengig av godvilje fra mer erfarne ansatte, skaper rom for maktmisbruk. Det er avgjørende at legene er trygge på at sykehusledelsen ser hele bildet og ikke bare de konkrete sakene som ender i varsling.
Det sier seg selv at en kultur med svake rutiner for varsling og håndtering av varsler, trenger tid for å endres. Det skjer ikke over natten ved hjelp av plakater og erklæringer. Kulturen endres ved at ansatte erfarer at varsler håndteres profesjonelt, og at oppfølgingen er tillitvekkende.
Foretakstillitsvalgt for Yngre legers forening (YLF) på OUS, Anniken Riise Elnes, er kritisk til sykehusledelsens evne til å håndtere varsler. Hun peker på at belastningen ved å varsle oppleves som stor blant annet fordi saksbehandlingen tar lang tid i flere saker. Elnes foreslår at det opprettes varslermulighet utenfor sykehuset, også for å sikre at «kjennskap og vennskap» ikke påvirker behandlingen.
Ønsket er mulig å forstå, gitt at OUS har et stykke vei å gå før varslingsrutiner og -kultur er der de skal være. Men det er likevel en fallitterklæring å flytte denne viktige lederoppgaven ut av huset. Trakassering i ulik form og av varierende alvorlighetsgrad skjer. Det er dessverre en del av arbeidslivet. Skal det bekjempes, må håndteringen være en del av lederansvaret på alle nivåer i organisasjonen.
Jo tidligere en trakasseringssituasjon tas tak i, desto bedre er det for alle involverte.
Det er også en fare for at terskelen for å varsle, heves ved at varslene håndteres utenfor organisasjonen, at kun de mest alvorlige sakene blir varslet om.
Ledelse og ansatte er i gang med et viktig arbeid som åpenbart burde vært tatt tak i med større alvor for lenge siden. Nå må de bli enige om hvordan de skal sikre at OUS raskt blir kjent for at nulltoleransen for trakassering er reell.
