Hvalfangst og følelser

Dette er en lederartikkel. Lederen gir uttrykk for Aftenpostens syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

NORSK HVALFANGST har stolte tradisjoner, og noen tradisjoner som vi ikke bør være så stolte av. Den omfattende fangsten i Sørishavet av storhvaler som blåhval, finnhval, knølhval og spermasetthval, var etter hvert blitt så effektiv at bestandene var i ferd med å utryddes på 50-tallet. Men større forståelse for biologisk mangfold, også i havet, og et omfattende internasjonalt regelverk gjorde heldigvis at også de store hvalartene ble berget i tide.

VI SKAL VÆRE glade for det arbeidet som ble utført i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen, spesielt det som skjedde for rundt 30 år siden. Uten en tenkepause i form av et fangstforbud i 1986, kunne det gått verre.

Forvaltning av levende ressurser i havet er ingen enkel oppgave. Vi har altfor mange eksempler på at manglende regelverk og kortsiktig tenkning har ført galt av sted. Utryddelsen av torsken på De store banker ved Newfoundland er ett eksempel.

Dessverre kom det etter hvert inn helt andre hensyn i arbeidet i kommisjonen. Både pressgrupper og land uten spesiell forståelse for forvaltning av alle havets ressurser, nådde frem med sine kampanjer. Disse var mer basert på følelser enn på fakta. Når til og med Hollywood slo til med sentimental hvalfilm i begynnelsen av 90-tallet, var det ikke lett å nå gjennom med rasjonelle argumenter. Det var det siste Norge baserte seg på da fangsten av vågehval ble gjenopptatt i 1993. I tillegg til en bestemmelse i hvalfangstkonvensjonen.

ETTER HVERT HAR protestene mot norsk, og til dels japansk, vågehvalfangst stilnet. Det er vel nå egentlig bare gruppen som kaller seg «Sea Shepherd», dømt i Norge for å ha sabotert en hvalskute i 1992, som driver på omtrent som før. Men saklige argumenter basert på et vitenskapelig faktagrunnlag har til slutt vunnet frem. Selv om norsk hvalfangst ikke er den store næringen lenger, har den betydning lokalt i Lofoten. Råstoffet benyttes fullt ut, som menneskemat og til andre formål.

DET ER ALTSÅ bærekraftig utnyttelse det er snakk om. Selvsagt er det lett å forstå at hvalfangst, som annen fangst, frembringer følelser. Hvaler er dyr. Hvis dyr skal avlives, skal det skje så skånsomt og humant som mulig. Det gjelder all form for avlivning, enten det skjer i slakterier eller under jakt. Vi er overbevist om at norsk hvalfangst foregår på forsvarlig vis. Utenriksdepartementet overfører nå ansvaret for hvalfangsten til Fiskeri— og kystdepartementet. Nå må dette departementet videreføre det gode arbeidet som er gjort de siste 20 årene.