Leder

Problematisk Libya-bombing

  • Aftenposten Redaksjon
Leder
Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Aftenpostens syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

DA NORGE SENDTE seks F-16 jagerfly for innsats i Libya våren 2011, var oppdraget klart definert: FNs sikkerhetsråd hadde vedtatt to resolusjoner, nummer 1970 og 1973, for å beskytte sivilbefolkningen i landet. Beskyttelsen kunne også skje med militærmakt.

Deretter ble det ytterst uklart. For er det i det hele tatt mulig å trekke en klar grense mellom å beskytte sivile mot angrep og overgrep fra et lands myndigheter og ikke samtidig ta parti for, og støtte aktivt, en av partene i konflikten? Det som kalles aktiv regimeendring? Vi mener nei.

DET ER DERFOR uhyre viktig å vurdere slike aksjoner nøye på forhånd, og ikke minst – ettergå og etterprøve om militærmakten virkelig ble brukt i henhold til oppdragets ånd og bokstav. Dette gjelder selvsagt for FN som organisasjon, den organisasjonen FN har delegert oppdraget til, men også i aller høyeste grad for de enkeltland som har deltatt i operasjonen. Blant disse er Norge, som ble skrytt opp i skyene for innsatsen av både NATO og USA.

Da NATO i oktober 2011 evaluerte sin egen innsats i operasjonen "Unified Protector", erklærte generalsekretær Anders Fogh Rasmussen at "vi har fult ut holdt oss til det historiske mandat fra FN om å beskytte det libyske folk". Det er nok bare en side ved en komplisert militær og folkerettslig aksjon.

DET ER HELT på det rene at ingen av FN-resolusjonene ga noen støtte til regimeendring i Libya, selv om de færreste land i Sikkerhetsrådet hadde noen spesiell sympati for oberst Muammar al-Gadafi og hans styre. Men uten flyene fra NATO, og nøytrale land som Sverige, ville ikke den libyske opposisjonen hatt en sjanse mot Gadafis styrker. Bombingen var altså en støtte til opprørerne i Libya, selv om opprørerne ikke kunne be om og få direkte støtte til sine operasjoner.

At sivilbefolkningen også ville fått lide, kan det heller ikke herske noen tvil om. Det bør vi heller ikke glemme i den diskusjonen som nå er kommet i gang igjen etter NRKs program "Brennpunkt" om den norske deltagelsen. Det er en viktig diskusjon, også fordi programmet reiser tvil om den norske ledelsen av operasjonen virkelig var så klar og entydig som det er blitt fremstilt offisielt.

I EN ARTIKKEL i Internasjonal Politikk fremhever oberstløytnant Dag Henriksen at den faktisk ikke var det. Norge valgte ikke å ha personell der målene ble valgt. Men samtidig ble norske flyvere sendt ut i noen av de mest krevende, og omstridte, oppdrag.

Norge og Danmark var de to landene som deltok mest aktivt. Danske fly slapp i alt 923 bomber over Libya – "alle mot mål av militær karakter". Norske fly slapp 588 bomber over landet. Forsvaret vil ikke uttale seg om noen sivile ble drept i disse angrepene. I NRK-programmet hevdes det, med henvisning til amerikanske kilder, at det var to norske F-16 som bombet Gadafis residens i hovedstaden Tripoli 25. april 2011. Gadafis residens kan knapt kalles et militært mål.

VI MÅ I DISKUSJONEN unngå å legge ansvaret for eventuell gal målutvelgelse, og sivile tap, på enkeltpilotene. Her er det snakk om både et politisk og et militært operasjonelt ansvar. Libya kan ha markert et vannskille i norsk militær deltagelse i internasjonale operasjoner, ikke siden annen verdenskrig har norske militære styrker vært brukt så aktivt. Vi trenger alle opplysninger på bordet for å vurdere om det er i denne retningen vi ønsker å gå.

Les mer om

  1. Ledelse