Aftenposten mener: Et katastrofalt svik mot barna
Barnevoldsutvalgets rapport er forstemmende lesning. Det verste er selvsagt å ta inn over seg det barna rapporten omhandler har opplevd. Sakene overskrider alle grenser for hva man skulle tro det er mulig å utsette barn for. Det mest opprørende er inntrykket av at voksnes unnfallenhet, inkompetanse og manglende initiativ har påført barna større lidelser en nødvendig. Hadde disse barna fått riktig hjelp tidlig nok, kunne de vært reddet fra et fatalt destruktivt hjemmemiljø.
Barnevoldsutvalget: Vil ha meldeplikt for barneovergripere og nye pålegg til barnevernet
Problembeskrivelsen er opprørende. Nå må løsningene komme, noe som var bakgrunnen for at Regjeringen nedsatte utvalget høsten 2015. Utvalget foreslår flere tiltak for å bedre situasjonen.
Noen av de viktigste tiltakene handler om noe så åpenbart som å ta barna alvorlig. Ingen sak skal henlegges uten at barna er blitt hørt, foreslår utvalget. Det har stor verdi at barna opplever at de kan snakke fritt under tillitvekkende forhold. Hvis de kan vite at foreldrene ikke har krav på innsyn i det de forteller, hjelper det åpenbart på åpenheten. En slik endring krever tung kompetanse i intervjuteknikk og innsikt i barns språk.
En undersøkelseskommisjon, som går inn i de mest alvorlige tilfellene, er fornuftig fordi det bidrar til læring. Spredt og litt tilfeldig kompetanse innenfor etterforskning av de verste tilfellene og i håndteringen i andre deler av systemet, er et problem. Utvalgsleder Ann-Kristin Olsen snakker om mer enn en systemsvikt, noe som vitner om at systematikken i arbeidet, på alle nivå, ikke er godt nok.
En tydeliggjøring av ansvaret for å varsle om urovekkende tilfeller, er avgjørende. Spørsmålet er hvordan dette best kan skje. Utvalgsmedlem Cecilia Dinardi er uenig i at dagens krav for å melde om bekymringer står i veien for nødvendig varsling. Hun har et godt poeng når hun påpeker at det skorter mer på forståelsen og viljen til å utnytte reglene som allerede finnes, enn at reglene står i veien for viljen til å si fra. Det har ingen hensikt å skjerpe reglene hvis forståelsen for hvordan de skal anvendes fremdeles er svak.
For hver dag som går uten at arbeidet med disse problemstillingene bedres, lider barn. Derfor må arbeidet med å enes om tiltak skje raskt. Tiltakene må iverksettes raskt og de må følges opp. Uten vil vi om få år kunne konstatere nye svik mot de aller svakeste.
For mange barn kommer dette arbeidet uansett altfor sent. Katastrofalt sent.
