Leder

Billige klær koster arbeiderne dyrt

  • Aftenposten Redaksjon

Tekstilarbeidere reddes ut fra en sammenrast bygning i Savar, 30 km utenfor Dhaka i Bangladesh. Store kjeder som H&M, Walmart og Tesco produserer sine klær billig her, for å sikre egen fortjene. BANGLADESH-COLLAPSE/ REUTERS/Andrew Biraj (BANGLADESH - Tags: DISASTER BUSINESS) Foto: ANDREW BIRAJ/REUTERS

Leder
Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Aftenpostens syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

BRANNEN I EN KLESFABRIKK i Bangladesh onsdag er bare nok et eksempel på de uverdige forholdene i landets omfattende tekstilindustri. Minst åtte mennesker omkom i flammene i fabrikken, som ligger i en kombinert fabrikk— og boligblokk i hovedstaden Dhaka. Omfanget av ulykken kunne vært enda mer katastrofalt om ikke fabrikken hadde vært stengt da brannen brøt ut. Men det er mager trøst og endrer ikke på noen måte den dystre virkelighet for arbeiderne i tekstilindustrien.

Den til nå verste ulykken i industrien inntraff 24. april. Da raste en bygning med fem tekstilfabrikker sammen i utkanten av Dhaka. Til nå er over 900 mennesker funnet omkommet i ruinene. Håpet om at noen forulykkede fortsatt lever, er forlengst over. Men arbeidet med å få de omkomne ut fortsetter.

SPØRSMÅLET ER om de mange brannene og ødeleggelsen av bygningen i Dhaka i det hele tatt kan karakteriseres som ulykker. Bevisst forsømmelse, ingen eller svært få sikkerhetstiltak og elendige arbeids- og lønnsforhold har bidratt til at mange mennesker omkommer hvert år. Det betyr også at familier mister sine forsørgere, og det er ytterst alvorlig i et land som har et svært begrenset sosialt system.

— Gitt den lange listen over dødsfall blant arbeidere i fabrikker, var tragedien (i den sammenraste bygningen) dessverre forutsigbar, sier Brad Adams, leder for Human Rights Watch i Asia. Det er en uttalelse som vi bør merke oss, og som bør få konsekvenser for oss vanlige kleskunder i Vesten, men også for de internasjonale selskapene som har leverandører i Bangladesh og andre lavkostland.

SELVSAGT BØR DET også få konsekvenser for myndighetene i Bangladesh, som ser gjennom fingrene med de mest grunnleggende regler for helse, miljø og sikkerhet i tekstilindustrien. Myndighetene har selvsagt primæransvaret for å lage regler for arbeidslivet og for at de overholdes. Men det er ikke til å stikke under stol at også vi og produsenter av kjente og mer ukjente merkevarer har et medansvar.

Etter at tekstilindustrien er blitt flyttet til lavkostland i Asia, har vel klær aldri vært så billige i Norge og andre vestlige land. Men de har likevel sin pris: I Bangladesh tjener en tekstilarbeider gjennomsnittlig 37 dollar (ca. 220 kroner) i måneden. Arbeidsforholdene er direkte uverdige.

PROFITTEN ER DET eierne av fabrikkene og de internasjonale kjedene som stikker av med. Vi er overbevist om at kundemakten kan brukes i Vesten for å sikre arbeiderne i lavkostlandene bedre forhold. Vi kan rett og slett slutte å kjøpe klær fra kjeder som ikke kan dokumentere levelige og sikre forhold for fabrikkarbeiderne. Kjeder som gjør en innsats på dette området, vil få et konkurransefortrinn. Vi forbrukere har råd til å betale noen ekstra kroner for klær eller sko som er produsert på forsvarlig vis.

Det vil igjen kunne komme de fattigere landene til gode. Tekstilindustrien i Bangladesh er landets største eksportindustri og arbeidsgiver. Tre millioner mennesker jobber i en industri som står for 80 prosent av landets eksportinntekter, rundt 23 milliarder dollar i året. Landet trenger både arbeidsplassene og inntektene.

Tiden er forlengst inne til å gjøre en seriøs innsats for å bedre arbeids- og lønnsforholdene. Vi kan ikke lukke øynene for det som skjer daglig i Bangladesh og andre land.

Les mer om

  1. Ledelse