Aftenposten mener: Sørgelig exit for rammeplanen for vindkraft

Statsminister Erna Solberg (H) slår fast at det ikke blir noe av rammeplanen for vindkraft på land.
Leder
Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Aftenpostens syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

Regjeringen lytter til folket og legger bort rammeplanen for vindkraftutbygging på land.

Slik kan beslutningen om å legge bort rammeplanen formuleres velvillig.

Men det kan også høres slik ut: Debatten om vindkraft på land skar helt ut, det fantes ingen politisk kraft som maktet å få den på sporet igjen, og nå legges et viktig kunnskapsgrunnlag i skuffen.

Begge formuleringene er satt på spissen, men begge inneholder et snev av virkelighet.

Regjeringen sendte rammeplanen ut på høring, og mottagelsen var massivt negativ. Den er blitt lest som en utbyggingsplan for vindkraft og behandlet deretter. De som har skjønt at den ikke er det, begrunner motstanden med generell motstand mot vindkraft på land eller med dårlige erfaringer med NVE og vedtatte utbyggingsprosjekter. Den tøffe motstanden har gjort at også bransjen selv ser seg bedre tjent med at rammeplanen legges bort.

I et slikt klima er det forståelig at regjeringen ikke går i krigen for planen.

Likevel, denne saken er også et eksempel på hvordan det går med forslag som ingen kjemper for politisk. Hensikten med planen var jo den aller beste. Den skulle samle kunnskap om aktuelle områder for utbygging og være en slags grovsortering av hvilke områder som falt innenfor og utenfor. Konsesjonssøknadene skulle komme i neste runde. Kunnskapen som er samlet inn, er vesentlig. Den skulle dempe konflikter.

Trolig kunne planen fått en bedre skjebne hvis noen hadde kjempet for den og brukt kraft på å forklare nytten med systematisert kunnskapsinnhenting. Det har ingen regjeringspolitikere egentlig gjort særlig helhjertet.

Regjeringens løsning er å forbedre dagens konsesjonssystem, noe som åpenbart også er nødvendig. Erfaringer med utviklingsprosjekter som har endret form og omfang etter vedtak, har påvirket holdningene til prosjektene. For mange innbyggere opplever at de ikke blir lyttet til, og at kommunen i liten grad får glede av prosjektene. Det finnes ingen enkle svar på hvordan disse konfliktene og interessemotsetningene skal løses. Men å overkjøre innbyggere er ikke svaret.

Det er noe trist med at et forsøk på å ramme inn, bokstavelig talt, debatten om vindkraft på land mislykkes på denne måten. Det lover ikke godt for en kunnskapsbasert debatt om noen av de vanskeligste dilemmaene Norge vil måtte ta stilling til fremover.