Aftenposten mener: Norge måtte si unnskyld til «tyskerjentene»

Reidar Gable og kona Marit fra Sarpsborg fikk fortelle statsminister Erna Solberg om sin tøffe oppvekst. Reidar Gabler hadde en tysk soldat som far og norsk mor. Møtet skjedde samme dag som Solberg ba om unnskyld på vegne av norske myndigheter overfor jenter og kvinner som hadde en relasjon til tyske tjenestemenn under 2. verdenskrig.
Leder
Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Aftenpostens syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

«Tyskerjentene» fikk sin unnskyldning til slutt. Det tok for lang tid, og for få av dem får direkte glede av den. Da statsminister Erna Solberg (H) fremførte unnskyldningen på vegne av den norske stat, var det likevel et nødvendig historisk øyeblikk. Behandlingen av «tyskerjentene» er en illustrasjon på at også Norge kan miste prinsippene av syne når følelsene er sterke nok. Det må vi lære av.

Norske kvinner som innledet forhold til okkupasjonsmaktens soldater, måtte regne med reaksjoner. De fem krigsårene var en stor belastning for mange. Ingen visste hvor lenge okkupasjonen skulle vare, noe som er lett å glemme i ettertid. Enhver positiv forbindelse med okkupantene ble opplevd som et svik. Bitterheten blant landets innbyggere overfor «tyskerjentene» er derfor mulig å forstå, selv om utslagene ikke er mulig å forsvare.

Solbergs beklagelse begrenser seg til statens rolle i oppgjøret etter krigen. «Tyskerjentene» ble utsatt for et oppgjør som lignet på lite annet. De hadde ikke brutt noen lov, men de ble behandlet hardere enn mange av dem som hadde brutt loven. Mange ble straffet med internering, tvangsarbeid og tap av statsborgerskap, uten lov eller dom. Det var et lavmål i det norske krigsoppgjøret.

Kvinnene har betalt prisen for fordømmelsen gjennom hele livet. Barna deres har kjent på iskald fordømmelse. I en tid der vi ofte diskuterer viktigheten av ord og holdninger, kan denne perioden trekkes frem som et skrekkeksempel. Når vi ikke har myndigheter og sentrale personer som er seg sitt ansvar bevisst, utvides rommet for mobben. Også derfor har unnskyldninger som den Solberg nå har uttrykt, en verdi.

Bakgrunnen for den harde fordømmelsen er en tradisjonell oppfatning av at kvinner tilhører samfunnet på en annen måte enn menn. Norske menn kunne ha forhold til tyske kvinner, uten å risikere represalier. Dette eierskapet til kvinner er ikke en problemstilling som forsvant med «tyskerjentene». Den lever i beste velgående, i alle kriger.

Årets fredsprisvinnere, Denis Mukwege og Nadia Murad, har begge løftet problemet med at kvinner blir særlig tøft behandlet under og etter en krig. De individuelle lidelsene trumfes av behovet for å straffe grupper eller land. Kvinnens egenverdi og individuelle erfaring viskes bort.

Mange av «tyskerjentene» er borte og får ikke med seg unnskyldningen. Forhåpentligvis har den likevel verdi for barn og familie som ennå lever.

For oss som samfunn var unnskyldningen helt nødvendig.