Aftenposten mener: Reglene for etterlønn og karantene bør endres

  • Lederartiklene Skrives Av Aftenpostens Kommentatorgruppe. Gruppen Ledes Av Politisk Redaktør Trine Eilertsen.

Etterlønnen bør gjøres rausere, men dette fritar ikke eks-statsråder fra å opptre ryddig og etisk forsvarlig.

Dette er en lederartikkel. Lederen gir uttrykk for Aftenpostens syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

DA ROBERT ERIKSSON (Frp) i desember ble erstattet av Anniken Hauglie (H) som arbeids— og sosialminister, ble han i henhold til vanlig prosedyre innvilget tre måneders etterlønn. Etter denne perioden skulle han normalt ha skaffet seg jobb eller meldt seg som arbeidsledig.

Kort tid før etterlønnsperioden utløp, opprettet Eriksson et enmannsselskap med formålet å tilby råd om blant annet arbeid og pensjon. Siden han dermed skulle drive næring innenfor feltet han hadde arbeidet med som statsråd, ble det opprettet sak hos karantenemnda i Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Konklusjonen der var, ikke overraskende, at Eriksson måtte gis karantene. Dermed ble perioden med etterlønn forlenget med tre måneder.

Til ADRESSEAVISEN, som først skrev om saken, skriver Robert Eriksson at han ikke hadde til hensikt å utnytte systemet, og at han ble overrasket over å bli ilagt karantene. «Hadde jeg ikke fått det, ville jeg nå vært i gang med mitt første oppdrag. Noe jeg utvilsomt hadde foretrukket,» skriver eks-statsråden.

Å tro ham krever en del velvilje. Det er ikke første gang politikere innretter seg slik, noe som også er blitt omtalt i mediene ved flere anledninger.

ROBERT ERIKSSON har to politiske problemer her. For det første har han nettopp hatt det som en viktig del av jobben å hindre at folk utnytter systemet fremfor å komme seg i jobb, noe han nå gir inntrykk av å ha gjort selv.

Dessuten kom Frp med skarp kritikk da VG i 2014 skrev om tre avgåtte Ap-statsråder som opprettet selskaper lik Erikssons. «Det virker som disse politikerne har funnet svakheter i et system og deretter systematisk har utnyttet det», sa nestleder Per Sandberg den gangen.

I et intervju med Aftenposten fastholder Sandberg det han sa i 2014, vil dog ikke kritisere Eriksson direkte, men sier at regelverket må endres. Det blir i så fall for andre gang på kort tid.

SETT FRA EN annen og mer generell vinkel er det vanskelig å hisse seg sterkt opp over saken. En statsråd mister noen ganger jobben helt plutselig. Det er ikke nødvendigvis lett for ham eller henne raskt å finne en ny jobb å gå til. I visse tilfeller, for eksempel hvis avgangen var åpenbart ufrivillig, kan jobbjakten bli direkte vanskelig.

Tre måneders etterlønn er ikke mer enn vanlig oppsigelsestid for andre arbeidstakere. Selv om avgåtte statsråder skulle få etterlønn i seks måneder, kan det knapt kalles uhyrlig.

LØSNINGEN PÅ det oppståtte problemet kan være helt enkelt å forlenge perioden med etterlønn til seks måneder i tilfeller der statsråden ikke finner ny jobb raskere. Karantenetiden kan være innebygd: Man må holde seg til etterlønn i seks måneder først dersom man planlegger å dra direkte nytte av statsrådfortiden i ny jobb.

En slik pragmatisk tilnærming fritar likevel ikke politikere fra en plikt til å opptre ryddig og etisk holdbart. Nettopp folk som har hatt privilegiet det er å sitte i regjering eller i en annen av landets fremste posisjoner, må sørge for at de går foran med gode eksempler. Ellers bringer de både seg selv og systemet i miskreditt.

Interessert i flere ledere fra Aftenposten? Her er et utvalg:

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter